Asle Toje mener EU har de sterkeste motivene for å plyndre Norge, og at oljefondets voksende synlighet er en sårbarhet vi har bygd med åpne øyne.

Episoden begynner mildt, med Borten Moes sommerreise gjennom Georgia og Armenia og Tojes tur til Colorado, der Haaland-feberen hadde grepet amerikanere som knapt ser fotball. Så vendes samtalen mot penger. Japans nye statsminister vil ha japansk kapital hjem fra amerikanske statsobligasjoner, og amerikanerne har begynt å kjøpe yen for å hindre at det skjer for fort. Toje mener episoden har vist europeerne et trykkpunkt de ennå ikke har tatt i bruk.

Derfra går det til Norge. Toje beskriver et land med langt høyere moral i teorien enn i praksis, som blinker med rikdommen mens allierte sliter med å balansere statsfinansene, og som derfor bør vente seg misunnelse framfor beundring. Borten Moe vil dele ut noe av formuen gjennom lavere skatter; Toje foreslår en fødselsgave på sperret konto til hvert norsk barn, etter amerikansk og alaskansk mønster.

Andre halvdel er mørkere. De to leser Midtøsten som en konflikt der Iran, ikke USA, sitter med eskaleringsdominansen, fordi kontrollen over Hormuz virker som et surrogat for atomvåpen. Amerikanske missillagre tømmes, og det får følger for Ukraina, Taiwan og Sør-Korea. Hjemme drøfter de en forvaltning som stanser seg selv: en gruvekonsesjon kjent ugyldig i Høyesterett fordi et EU-direktiv rakk å komme i mellomtiden, en kraftlinje til Øst-Finnmark som ble fem ganger dyrere mens den ventet, og en miljøbevegelse som har flyttet fra kommunestyret til rettssalen. Til slutt Storbritannia, der Toje ser et land som ikke lenger kan forsvare sine egne baser, og som mister de kapitalsterke i samme takt som det trenger dem.

(Toje & Borten #24 - Asle Toje er utenrikspolitisk forsker og forfatter, Ola Borten Moe er tidligere olje- og energiminister)