Kan demokratiet gjøre oss mindre frie? Alexis de Tocqueville (1805-1859) stilte spørsmålet for snart to hundre år siden. Under en reise gjennom USA undersøkte den unge franske aristokraten hvordan demokratiet forandret menneskers tanker, følelser og relasjoner. Resultatet ble en av de mest skarpsynte analysene av det moderne samfunnet. 

I månedens Civita-foredrag følger vi Tocquevilles liv fra han ble født inn i en aristokratisk familie som var hardt rammet av revolusjonens herjinger, via hans karriere som jurist, forfatter og politiker i en omveltende tid. Vi undersøker hans analyse av hvordan et demokratisk flertall kan utøve tyrannisk makt, og hvordan individualisme får borgerne til å trekke seg tilbake til privatsfæren.

Kan demokratiet gj&oslash;re oss mindre frie? Alexis de Tocqueville (1805-1859) stilte sp&oslash;rsm&aring;let for snart to hundre &aring;r siden. Under en reise gjennom USA unders&oslash;kte den unge franske aristokraten hvordan demokratiet forandret menneskers tanker, f&oslash;lelser og relasjoner. Resultatet ble en av de mest skarpsynte analysene av det moderne samfunnet.&nbsp;
I m&aring;nedens Civita-foredrag f&oslash;lger vi Tocquevilles liv fra han ble f&oslash;dt inn i en aristokratisk familie som var hardt rammet av revolusjonens herjinger, via hans karriere som jurist, forfatter og politiker i en omveltende tid. Vi unders&oslash;ker hans analyse av hvordan et demokratisk flertall kan ut&oslash;ve tyrannisk makt, og hvordan individualisme f&aring;r borgerne til &aring; trekke seg tilbake til privatsf&aelig;ren.

Lars Fr. Svendsen om Alexis de Tocqueville

I dette Civita-foredraget forteller Lars Fr. H. Svendsen historien om en uvanlig rastløs filosof: Robert Nozick, en tenker som stadig forlot spørsmålene han hadde besvart, for å finne noen nye.

Nozick begynte som sosialist, leste Marx med begeistring og endte som det 20. århundrets mest berømte filosofiske forsvarer av minimalstaten.

Med «Anarchy, State, and Utopia» fra 1974 utfordret han hele forestillingen om at staten har rett til å omfordele goder for å skape et mer rettferdig samfunn.

Individet har rettigheter ingen andre har lov til å krenke, hevdet Nozick – selv når krenkelsen skjer i den beste hensikt. Men Nozick nektet å bli værende i rollen som libertarianismens filosofiske guru. Han gikk videre til spørsmål om kunnskap, fri vilje, rasjonalitet, kjærlighet, mening og død – og ga oss opplevelsesmaskinen, et av moderne filosofis mest berømte tankeeksperimenter.

I dette Civita-foredraget forteller Lars Fr. H. Svendsen historien om en uvanlig rastl&oslash;s filosof: Robert Nozick, en tenker som stadig forlot sp&oslash;rsm&aring;lene han hadde besvart, for &aring; finne noen nye.
Nozick begynte som sosialist, leste Marx med begeistring og endte som det 20. &aring;rhundrets mest ber&oslash;mte filosofiske forsvarer av minimalstaten.
Med &laquo;Anarchy, State, and Utopia&raquo; fra 1974 utfordret han hele forestillingen om at staten har rett til &aring; omfordele goder for &aring; skape et mer rettferdig samfunn.
Individet har rettigheter ingen andre har lov til &aring; krenke, hevdet Nozick &ndash; selv n&aring;r krenkelsen skjer i den beste hensikt. Men Nozick nektet &aring; bli v&aelig;rende i rollen som libertarianismens filosofiske guru. Han gikk videre til sp&oslash;rsm&aring;l om kunnskap, fri vilje, rasjonalitet, kj&aelig;rlighet, mening og d&oslash;d &ndash; og ga oss opplevelsesmaskinen, et av moderne filosofis mest ber&oslash;mte tankeeksperimenter.

Lars Fr. Svendsen om Robert Nozick

Arthur Schopenhauer er filosofihistoriens store pessimist. Han hevdet at livet i sin grunn er preget av mangel, streben og lidelse. Denne pessimismen får også politiske konsekvenser. For hvis mennesket først og fremst drives av en blind og rastløs vilje, hvor mye kan vi egentlig forvente av politikken?

Schopenhauer var antidemokrat og konservativ, men samtidig kosmopolitt og motstander av nasjonalisme. Staten skulle ikke gjøre menneskene gode, virkeliggjøre historiens mening eller skape et idealsamfunn. Dens langt mer beskjedne oppgave var å gjøre en noenlunde levelig sameksistens mulig. Han leverer en kraftig motgift mot forestillingen om at politikken skal frelse oss.

I denne episoden av Civita-foredraget følger Lars Fr. Svendsen Schopenhauer fra oppveksten i en velstående handelsfamilie, via konfliktene med moren og universitetsfilosofien, til den sene berømmelsen han ventet på i mer enn tre tiår. Svendsen ser også på teorien om viljen, hans syn på lidelse, frihet, medlidenhet, kunst og askese og politikk.

Arthur Schopenhauer er filosofihistoriens store pessimist. Han hevdet at livet i sin grunn er preget av mangel, streben og lidelse. Denne pessimismen f&aring;r ogs&aring; politiske konsekvenser. For hvis mennesket f&oslash;rst og fremst drives av en blind og rastl&oslash;s vilje, hvor mye kan vi egentlig forvente av politikken?
Schopenhauer var antidemokrat og konservativ, men samtidig kosmopolitt og motstander av nasjonalisme. Staten skulle ikke gj&oslash;re menneskene gode, virkeliggj&oslash;re historiens mening eller skape et idealsamfunn. Dens langt mer beskjedne oppgave var &aring; gj&oslash;re en noenlunde levelig sameksistens mulig. Han leverer en kraftig motgift mot forestillingen om at politikken skal frelse oss.
I denne episoden av Civita-foredraget f&oslash;lger Lars Fr. Svendsen Schopenhauer fra oppveksten i en velst&aring;ende handelsfamilie, via konfliktene med moren og universitetsfilosofien, til den sene ber&oslash;mmelsen han ventet p&aring; i mer enn tre ti&aring;r. Svendsen ser ogs&aring; p&aring; teorien om viljen, hans syn p&aring; lidelse, frihet, medlidenhet, kunst og askese og politikk.

Lars Fr. Svendsen om Schopenhauer

Martin Heidegger (1889–1976) var en av det 20. århundrets mest innflytelsesrike filosofer – og samtidig en politisk katastrofe. Hvordan kunne en tenker som viet sitt liv til spørsmål om sannhet, autentisitet og menneskelig eksistens ende opp som nazist?

I dette foredraget følger vi Heidegger fra den katolske småbyen Messkirch til gjennombruddet med Væren og tid (1927), og videre til ekteskapet med den enda mer dedikerte nazisten Elfriede, affæren med den atten år gamle jødiske studenten Hannah Arendt, og Svarte hefter, som han selv bestemte skulle publiseres etter hans død. I senfilosofien hans ser vi mest på hans modernitets- og liberalismekritikk.

Dette er ikke bare historien om en filosof. Det er en fortelling om hvor lite intellektuell storhet beskytter mot moralsk havari.

Martin Heidegger (1889&ndash;1976) var en av det 20. &aring;rhundrets mest innflytelsesrike filosofer &ndash; og samtidig en politisk katastrofe. Hvordan kunne en tenker som viet sitt liv til sp&oslash;rsm&aring;l om sannhet, autentisitet og menneskelig eksistens ende opp som nazist?
I dette foredraget f&oslash;lger vi Heidegger fra den katolske sm&aring;byen Messkirch til gjennombruddet med&nbsp;V&aelig;ren og tid (1927), og videre til ekteskapet med den enda mer dedikerte nazisten Elfriede, aff&aelig;ren med den atten &aring;r gamle j&oslash;diske studenten Hannah Arendt, og Svarte hefter, som han selv bestemte skulle publiseres etter hans d&oslash;d. I senfilosofien hans ser vi mest p&aring; hans modernitets- og liberalismekritikk.
Dette er ikke bare historien om en filosof. Det er en fortelling om hvor lite intellektuell storhet beskytter mot moralsk havari.

Lars Fr. Svendsen om Heidegger

I dette foredraget om Seneca (ca. 4 f.Kr.–65 e.Kr.) undersøkes spenningen mellom filosofi som ideal og filosofi som praksis. Seneca var ikke bare en tenker, men en aktør som levde midt i maktens sentrum, tett på keiser Nero.

Utgangspunktet er den stoiske distinksjonen mellom det som er i vår makt og det som ikke er det. Den kan virke nesten triviell, men i møte med livslang sykdom, eksil, rikdom, frykt og politisk vold ble den alt annet enn enkel for Seneca. Kompromissene ble mange, og til tider mer enn hva som lar seg forsvare. 

Foredraget følger Seneca gjennom disse erfaringene: fra ambisiøs retoriker til eksilant, fra rådgiver for en keiser til en mann som forsøker å trekke seg tilbake, og til slutt til selvmordet Nero påla ham. Underveis trer filosofien frem ikke som et system, men som et daglig og livslangt arbeid med egne dommer, følelser og valg.

I dette foredraget om Seneca (ca. 4 f.Kr.&ndash;65 e.Kr.) unders&oslash;kes spenningen mellom filosofi som ideal og filosofi som praksis. Seneca var ikke bare en tenker, men en akt&oslash;r som levde midt i maktens sentrum, tett p&aring; keiser Nero.
Utgangspunktet er den stoiske distinksjonen mellom det som er i v&aring;r makt og det som ikke er det. Den kan virke nesten triviell, men i m&oslash;te med livslang sykdom, eksil, rikdom, frykt og politisk vold ble den alt annet enn enkel for Seneca. Kompromissene ble mange, og til tider mer enn hva som lar seg forsvare.&nbsp;
Foredraget f&oslash;lger Seneca gjennom disse erfaringene: fra ambisi&oslash;s retoriker til eksilant, fra r&aring;dgiver for en keiser til en mann som fors&oslash;ker &aring; trekke seg tilbake, og til slutt til selvmordet Nero p&aring;la ham. Underveis trer filosofien frem ikke som et system, men som et daglig og livslangt arbeid med egne dommer, f&oslash;lelser og valg.

Lars Fr. Svendsen om Seneca

I år 430 lå Augustin på dødsleiet mens vandalene beleiret Hippo. Han hadde bedt om å få botsalmene hengt opp på veggen ved sengen slik at han kunne lese dem. Det romerske riket han hadde kjent hele sitt liv, var i ferd med å gå i oppløsning. Hans svar var ikke resignasjon, men en av vestlig tenknings mest varige analyser av politikkens muligheter og grenser.

I denne episoden følger filosof Lars Fr. Svendsen Augustin fra den nordafrikanske provinsbyen Tagaste til biskopsstolen i Hippo, og gjennom de spørsmålene han aldri slapp taket i: Hva er staten til for? Hva skiller orden fra rettferdighet? Og hva skjer med politikken når den glemmer at den tjener noe den ikke selv kan skape? 

For Augustin er politikkens problem til syvende og sist et kjærlighetsproblem: ikke at vi elsker for mye eller for lite, men at vi elsker feil. Fred uten rettferdighet er bare et tomt ord. En stat uten rettferdighet er en organisert røverbande. Og den som forveksler den verdslige ordenen med det høyeste gode, har allerede tapt – ikke politisk, men menneskelig.

I &aring;r 430 l&aring; Augustin p&aring; d&oslash;dsleiet mens vandalene beleiret Hippo. Han hadde bedt om &aring; f&aring; botsalmene hengt opp p&aring; veggen ved sengen slik at han kunne lese dem. Det romerske riket han hadde kjent hele sitt liv, var i ferd med &aring; g&aring; i oppl&oslash;sning. Hans svar var ikke resignasjon, men en av vestlig tenknings mest varige analyser av politikkens muligheter og grenser.
I denne episoden f&oslash;lger filosof Lars Fr. Svendsen Augustin fra den nordafrikanske provinsbyen Tagaste til biskopsstolen i Hippo, og gjennom de sp&oslash;rsm&aring;lene han aldri slapp taket i: Hva er staten til for? Hva skiller orden fra rettferdighet? Og hva skjer med politikken n&aring;r den glemmer at den tjener noe den ikke selv kan skape?&nbsp;
For Augustin er politikkens problem til syvende og sist et kj&aelig;rlighetsproblem: ikke at vi elsker for mye eller for lite, men at vi elsker feil. Fred uten rettferdighet er bare et tomt ord. En stat uten rettferdighet er en organisert r&oslash;verbande. Og den som forveksler den verdslige ordenen med det h&oslash;yeste gode, har allerede tapt &ndash; ikke politisk, men menneskelig.

Lars Fr. Svendsen om Augustin

Var Edmund Burke (1729-1797) egentlig en filosof eller først og fremst en politiker med et filosofisk blikk?

Burke er ofte blitt kalt konservatismens far, men er en mer komplisert skikkelse enn merkelappen antyder. Burke var ingen ideolog i moderne forstand. Han var en politiker og essayist med dyp skepsis til abstrakte teorier om hvordan samfunnet burde bygges, og som i stedet la vekt på erfaring, tradisjon og politisk dømmekraft.

I denne episoden følger vi Burke fra oppveksten i et religiøst splittet Irland til rollen som en av sin tids mest innflytelsesrike parlamentarikere. Vi møter estetikeren bak teorien om det sublime, kritikeren av britisk maktmisbruk i India og den berømte motstanderen av den franske revolusjonen. Dessuten rettes et kritisk blikk mot ham: Hans skepsis til demokrati og universelle rettigheter, hans forsvar for aristokratiske strukturer og det paradoksale ved at en tenker som advarte mot å konstruere samfunnet etter teoriens mønster, til slutt forsvarte krig for å redde den historiske orden.

Var Edmund Burke (1729-1797) egentlig en filosof eller f&oslash;rst og fremst en politiker med et filosofisk blikk?
Burke er ofte blitt kalt konservatismens far, men er en mer komplisert skikkelse enn merkelappen antyder. Burke var ingen ideolog i moderne forstand. Han var en politiker og essayist med dyp skepsis til abstrakte teorier om hvordan samfunnet burde bygges, og som i stedet la vekt p&aring; erfaring, tradisjon og politisk d&oslash;mmekraft.
I denne episoden f&oslash;lger vi Burke fra oppveksten i et religi&oslash;st splittet Irland til rollen som en av sin tids mest innflytelsesrike parlamentarikere. Vi m&oslash;ter estetikeren bak teorien om det sublime, kritikeren av britisk maktmisbruk i India og den ber&oslash;mte motstanderen av den franske revolusjonen. Dessuten rettes et kritisk blikk mot ham: Hans skepsis til demokrati og universelle rettigheter, hans forsvar for aristokratiske strukturer og det paradoksale ved at en tenker som advarte mot &aring; konstruere samfunnet etter teoriens m&oslash;nster, til slutt forsvarte krig for &aring; redde den historiske orden.

Lars Fr. Svendsen om Edmund Burke

Karl Marx hadde rett da han sa at han ikke var marxist. Han ville ikke lage en ferdig lære som andre skulle gjenta ukritisk. Han ville utvikle verktøy for å forstå konkrete samfunn og konfliktene som driver dem.

Altfor ofte har Marx blitt lest baklengs. Tekstene hans er blitt tolket som forstadier til det 20. århundrets ideologier og regimer. De kan heller leses som skarpe innspill i de kampene han selv sto midt i. Han hører hjemme i det lange 1800-tallet, som journalist under sensur, politisk flyktning, kritiker av den liberale rettsstaten og diagnostiker av kapitalismens framvekst. Da trer en annen Marx frem. Ikke som profet eller systembygger, men mest av alt som polemiker. Begreper som fremmedgjøring, ideologi, varefetisjisme var ikke trosartikler. De var analytiske redskaper. De skulle vise hvordan samfunnsformer ikke bare organiserer økonomien, men også produserer bestemte måter å erfare, forstå og misforstå verden på.

Karl Marx hadde rett da han sa at han ikke var marxist. Han ville ikke lage en ferdig l&aelig;re som andre skulle gjenta ukritisk. Han ville utvikle verkt&oslash;y for &aring; forst&aring; konkrete samfunn og konfliktene som driver dem.
Altfor ofte har Marx blitt lest baklengs. Tekstene hans er blitt tolket som forstadier til det 20. &aring;rhundrets ideologier og regimer. De kan heller leses som skarpe innspill i de kampene han selv sto midt i. Han h&oslash;rer hjemme i det lange 1800-tallet, som journalist under sensur, politisk flyktning, kritiker av den liberale rettsstaten og diagnostiker av kapitalismens framvekst. Da trer en annen Marx frem. Ikke som profet eller systembygger, men mest av alt som polemiker. Begreper som fremmedgj&oslash;ring, ideologi, varefetisjisme var ikke trosartikler. De var analytiske redskaper. De skulle vise hvordan samfunnsformer ikke bare organiserer &oslash;konomien, men ogs&aring; produserer bestemte m&aring;ter &aring; erfare, forst&aring; og misforst&aring; verden p&aring;.

Lars Fr. Svendsen om Karl Marx

Georg Wilhelm Friedrich Hegel er ubehagelig relevant i en tid preget av polarisering, identitetspolitikk og svekket tillit til fellesskapets institusjoner. For Hegel er frihet noe mer enn indre overbevisning eller moralsk renhet. Frihet er ikke en privat tilstand, men en praksis som må læres, leves og gis form i sosiale og politiske institusjoner: i familien, i sivilsamfunnet og i staten. Å være fri er derfor ikke bare å gjøre som man vil, men å leve et liv som henger sammen: med andre mennesker, med samfunnets normer og med ens egen selvforståelse. Frihet forutsetter anerkjennelse, motstand og bindinger som ikke bare begrenser oss, men også gjør oss i stand til å handle meningsfullt. 
Med utgangspunkt i Hegels liv og samtid følger foredraget utviklingen av hans filosofi. Hvorfor mente Hegel at individet ikke kan bli fritt alene? Hvordan kan konflikt, plikt og institusjoner være forutsetninger for frihet – snarere enn dens negasjon? Og hvorfor er det moderne samfunnet, med alle sine indre spenninger og bruddflater, likevel historiens mest ambisiøse forsøk på å virkeliggjøre frihet i praksis?

Georg Wilhelm Friedrich&nbsp;Hegel er ubehagelig relevant i en tid preget av polarisering, identitetspolitikk og svekket tillit til fellesskapets institusjoner. For Hegel er frihet noe mer enn indre overbevisning eller moralsk renhet. Frihet er ikke en privat tilstand, men en praksis som m&aring; l&aelig;res, leves og gis form i sosiale og politiske institusjoner: i familien, i sivilsamfunnet og i staten. &Aring; v&aelig;re fri er derfor ikke bare &aring; gj&oslash;re som man vil, men &aring; leve et liv som henger sammen: med andre mennesker, med samfunnets normer og med ens egen selvforst&aring;else. Frihet forutsetter anerkjennelse, motstand og bindinger som ikke bare begrenser oss, men ogs&aring; gj&oslash;r oss i stand til &aring; handle meningsfullt.&nbsp; Med utgangspunkt i Hegels liv og samtid f&oslash;lger foredraget utviklingen av hans filosofi. Hvorfor mente Hegel at individet ikke kan bli fritt alene? Hvordan kan konflikt, plikt og institusjoner v&aelig;re forutsetninger for frihet &ndash; snarere enn dens negasjon? Og hvorfor er det moderne samfunnet, med alle sine indre spenninger og bruddflater, likevel historiens mest ambisi&oslash;se fors&oslash;k p&aring; &aring; virkeliggj&oslash;re frihet i praksis?

Lars Fr. Svendsen om Hegel

Nietzsche er filosofen som både ville rive ned og bygge opp, drevet av et desperat forsøk på å overvinne den skjebnesvangre nihilismen han mente holdt på å senke Vesten ned i et bunnløst mørke. I dette foredraget følger vi Nietzsche gjennom et stort sett ensomt liv preget av smerte og sykdom, fra barndommens dager og frem til den tiltagende galskapen som endte med fullt sammenbrudd på gaten Torino i 1889.

 

Nietzsche advarer mot enkle løsninger som så lett oppstår når gamle verdier kollapser. Han forakter nasjonalisme og antisemittisme, og hans dype skepsis til demokrati og likhetstenkning springer ikke ut av konservatisme, men av en diagnose av moderne politikk som en arena dominert av smålighet og middelmådighet. Dette er en politisk kultur som for ham ikke hever mennesket, men gjør det svakere, mer tilpasset, mer forutsigbart.

 

En av hans kjernetanker er at mennesket selv må ta ansvaret for sine verdier når tradisjonelle autoriteter mister sin kraft. For Nietzsche er frihet en evne til å forme seg selv, overskride normer og skape egne verdier. Likevel er visjonen hans om dette mennesket temmelig reaksjonær. Han betrakter samfunnet som et hierarki der massene utgjør «jordsmonnet» som gjør det mulig for noen få suverene individer å tre frem — de som virkelig bærer evnen til å skape nye verdier.

Nietzsche er filosofen som b&aring;de ville rive ned og bygge opp, drevet av et desperat fors&oslash;k p&aring; &aring; overvinne den skjebnesvangre nihilismen han mente holdt p&aring; &aring; senke Vesten ned i et bunnl&oslash;st m&oslash;rke. I dette foredraget f&oslash;lger vi Nietzsche gjennom et stort sett ensomt liv preget av smerte og sykdom, fra barndommens dager og frem til den tiltagende galskapen som endte med fullt sammenbrudd p&aring; gaten Torino i 1889.
&nbsp;
Nietzsche advarer mot enkle l&oslash;sninger som s&aring; lett oppst&aring;r n&aring;r gamle verdier kollapser. Han forakter nasjonalisme og antisemittisme, og hans dype skepsis til demokrati og likhetstenkning springer ikke ut av konservatisme, men av en diagnose av moderne politikk som en arena dominert av sm&aring;lighet og middelm&aring;dighet. Dette er en politisk kultur som for ham ikke hever mennesket, men gj&oslash;r det svakere, mer tilpasset, mer forutsigbart.
&nbsp;
En av hans kjernetanker er at mennesket selv m&aring; ta ansvaret for sine verdier n&aring;r tradisjonelle autoriteter mister sin kraft. For Nietzsche er frihet en evne til &aring; forme seg selv, overskride normer og skape egne verdier. Likevel er visjonen hans om dette mennesket temmelig reaksjon&aelig;r. Han betrakter samfunnet som et hierarki der massene utgj&oslash;r &laquo;jordsmonnet&raquo; som gj&oslash;r det mulig for noen f&aring; suverene individer &aring; tre frem &mdash; de som virkelig b&aelig;rer evnen til &aring; skape nye verdier.

Lars Fr. Svendsen om Nietzsche

Civita-foredraget, er en månedlig podcast og foredragsserie fra tankesmien Civita, med en 30 minutters fordypning i aktuelle tema fra filosof Lars Fr. H. Svendsen.

Civita-foredraget, er en m&aring;nedlig podcast og foredragsserie fra tankesmien Civita, med en 30 minutters fordypning i aktuelle tema fra filosof Lars Fr. H. Svendsen.

Civita-foredraget, er en ny månedlig podcast og foredragsserie fra tankesmien Civita, med en 30 minutters fordypning i aktuelle tema.

Civita-foredraget

Civita-foredraget, er en månedlig podcast og foredragsserie fra tankesmien Civita, med en 30 minutters fordypning i aktuelle tema.

Civita-foredraget, er en m&aring;nedlig podcast og foredragsserie fra tankesmien Civita, med en 30 minutters fordypning i aktuelle tema.

Civita-foredraget

Social links:

Follow the podcast:

67 clip(s)