I dette foredraget om Seneca (ca. 4 f.Kr.–65 e.Kr.) undersøkes spenningen mellom filosofi som ideal og filosofi som praksis. Seneca var ikke bare en tenker, men en aktør som levde midt i maktens sentrum, tett på keiser Nero.

Utgangspunktet er den stoiske distinksjonen mellom det som er i vår makt og det som ikke er det. Den kan virke nesten triviell, men i møte med livslang sykdom, eksil, rikdom, frykt og politisk vold ble den alt annet enn enkel for Seneca. Kompromissene ble mange, og til tider mer enn hva som lar seg forsvare. 

Foredraget følger Seneca gjennom disse erfaringene: fra ambisiøs retoriker til eksilant, fra rådgiver for en keiser til en mann som forsøker å trekke seg tilbake, og til slutt til selvmordet Nero påla ham. Underveis trer filosofien frem ikke som et system, men som et daglig og livslangt arbeid med egne dommer, følelser og valg.