Hvorfor klarer ikke Norge å stoppe ungdomskriminaliteten? Og hva skjer når kriminelle miljøer får utvikle seg gjennom flere generasjoner?

Tidligere stortingsrepresentant og forfatter Jan Bøhler er gjest hos Shurika Hansen til en omfattende samtale om innvandring, integrering, parallellsamfunn og den økende ungdomskriminaliteten.

Bøhler har arbeidet med ungdom i Groruddalen i over 40 år. Nå advarer han mot en utvikling der stadig flere unge trekkes inn i gjengkriminalitet, mens politikere og myndigheter etter hans mening vegrer seg for å ta tak i problemene.

Hansen bidrar med sterke historier fra sin egen oppvekst i Skien, der hun forteller om kriminelle familier, foreldre som aksepterte barnas tyverier, æreskultur og voldelige ungdomsmiljøer.

Sammen diskuterer de hvorfor ungdomskriminelle ofte får milde reaksjoner, hvordan drill-rap og sosiale medier kan drive hevnspiraler, og hvorfor politiet i større grad bør undersøke foreldrenes mulige medvirkning.

Bøhler forteller også om motstanden han møtte i Arbeiderpartiet da han begynte å diskutere integreringsproblemene, og hvorfor han mener unge gutter trenger tydeligere mannlige forbilder.

Kan Norge snu utviklingen, eller har den politiske berøringsangsten allerede fått for store konsekvenser?

Hvorfor klarer ikke Norge &aring; stoppe ungdomskriminaliteten? Og hva skjer n&aring;r kriminelle milj&oslash;er f&aring;r utvikle seg gjennom flere generasjoner?
Tidligere stortingsrepresentant og forfatter Jan B&oslash;hler er gjest hos Shurika Hansen til en omfattende samtale om innvandring, integrering, parallellsamfunn og den &oslash;kende ungdomskriminaliteten.
B&oslash;hler har arbeidet med ungdom i Groruddalen i over 40 &aring;r. N&aring; advarer han mot en utvikling der stadig flere unge trekkes inn i gjengkriminalitet, mens politikere og myndigheter etter hans mening vegrer seg for &aring; ta tak i problemene.
Hansen bidrar med sterke historier fra sin egen oppvekst i Skien, der hun forteller om kriminelle familier, foreldre som aksepterte barnas tyverier, &aelig;reskultur og voldelige ungdomsmilj&oslash;er.
Sammen diskuterer de hvorfor ungdomskriminelle ofte f&aring;r milde reaksjoner, hvordan drill-rap og sosiale medier kan drive hevnspiraler, og hvorfor politiet i st&oslash;rre grad b&oslash;r unders&oslash;ke foreldrenes mulige medvirkning.
B&oslash;hler forteller ogs&aring; om motstanden han m&oslash;tte i Arbeiderpartiet da han begynte &aring; diskutere integreringsproblemene, og hvorfor han mener unge gutter trenger tydeligere mannlige forbilder.
Kan Norge snu utviklingen, eller har den politiske ber&oslash;ringsangsten allerede f&aring;tt for store konsekvenser?

Shu #50 – Jan Bøhler – Sjokkerer Norge: Innvandrerforeldre medvirker til barnas kriminalitet

Lily Bandehy mener Norge er i ferd med å begå de samme feilene som førte til den islamske revolusjonen i Iran i 1979. Nå advarer hun mot politisk islam, venstresidens allianser med religiøse miljøer og en gradvis islamisering av det norske samfunnet.

I denne samtalen møter Shurika Hansen den norsk-iranske forfatteren og samfunnsdebattanten Lily Bandehy til et oppgjør med islam, politiske ideologier og utviklingen i Norge.

Bandehy vokste opp i en muslimsk familie i Iran. Som ung ble hun kommunist og støttet revolusjonen som styrtet sjahen. Men drømmen om frihet og likestilling ble raskt knust da ayatolla Khomeinis islamister tok makten.

I dag mener hun at norske politikere, særlig på venstresiden, gjentar de samme feilene som hun selv gjorde.

– Hele Norge er i fare, advarer hun.

Bandehy legger ikke fingrene imellom i sin kritikk av islam. Hun sammenligner religionens autoritære trekk med fascismen, beskriver hijaben som en politisk uniform og avviser at islam kan reformeres slik kristendommen har gjort.

– Den lykkeligste muslimen er den som aldri har lest Koranen, sier hun.

Hun retter også kraftig kritikk mot norske moskeer, religiøse organisasjoner, offentlige støtteordninger og NRKs dekning av islam.

I samtalen diskuterer Hansen og Bandehy blant annet:
Hvordan Bandehy gikk fra kommunisme til et grunnleggende oppgjør med islam.
Hvorfor hun mener venstresiden undervurderer politisk islam.
Hva hun mener islam har til felles med fascismen.
Hvorfor hun avviser at islam kan reformeres.
Hijab, barnehijab og negativ sosial kontroll.
Moskeenes makt og offentlige finansiering.
Hvordan Norge har forandret seg siden hun kom hit i 1988.
Hvilke råd hun vil gi unge kvinner som opplever religiøs tvang.

Det blir en åpen og til tider svært konfronterende samtale om religionsfrihet, likestilling, ytringsfrihet og fremtiden for det norske samfunnet.

Lily Bandehy mener Norge er i ferd med &aring; beg&aring; de samme feilene som f&oslash;rte til den islamske revolusjonen i Iran i 1979. N&aring; advarer hun mot politisk islam, venstresidens allianser med religi&oslash;se milj&oslash;er og en gradvis islamisering av det norske samfunnet.
I denne samtalen m&oslash;ter Shurika Hansen den norsk-iranske forfatteren og samfunnsdebattanten Lily Bandehy til et oppgj&oslash;r med islam, politiske ideologier og utviklingen i Norge.
Bandehy vokste opp i en muslimsk familie i Iran. Som ung ble hun kommunist og st&oslash;ttet revolusjonen som styrtet sjahen. Men dr&oslash;mmen om frihet og likestilling ble raskt knust da ayatolla Khomeinis islamister tok makten.
I dag mener hun at norske politikere, s&aelig;rlig p&aring; venstresiden, gjentar de samme feilene som hun selv gjorde.
&ndash; Hele Norge er i fare, advarer hun.
Bandehy legger ikke fingrene imellom i sin kritikk av islam. Hun sammenligner religionens autorit&aelig;re trekk med fascismen, beskriver hijaben som en politisk uniform og avviser at islam kan reformeres slik kristendommen har gjort.
&ndash; Den lykkeligste muslimen er den som aldri har lest Koranen, sier hun.
Hun retter ogs&aring; kraftig kritikk mot norske moskeer, religi&oslash;se organisasjoner, offentlige st&oslash;tteordninger og NRKs dekning av islam.
I samtalen diskuterer Hansen og Bandehy blant annet:
<ul>
<li>Hvordan Bandehy gikk fra kommunisme til et grunnleggende oppgj&oslash;r med islam.</li>
<li>Hvorfor hun mener venstresiden undervurderer politisk islam.</li>
<li>Hva hun mener islam har til felles med fascismen.</li>
<li>Hvorfor hun avviser at islam kan reformeres.</li>
<li>Hijab, barnehijab og negativ sosial kontroll.</li>
<li>Moskeenes makt og offentlige finansiering.</li>
<li>Hvordan Norge har forandret seg siden hun kom hit i 1988.</li>
<li>Hvilke r&aring;d hun vil gi unge kvinner som opplever religi&oslash;s tvang.</li>
</ul>
Det blir en &aring;pen og til tider sv&aelig;rt konfronterende samtale om religionsfrihet, likestilling, ytringsfrihet og fremtiden for det norske samfunnet.

Shu #49 – Den lykkeligste muslimen har aldri lest Koranen

Bak den selvsikre og kompromissløse fasaden skjuler det seg en langt mer sårbar Elias Omberg enn mange kjenner fra sosiale medier.

Den 23 år gamle influenseren, samfunnsdebattanten og psykologistudenten er gjest hos Shurika Hansen i en uvanlig personlig samtale om oppvekst, adopsjon, kjærlighet, ensomhet og psykisk helse.

Omberg forteller hvordan det å bli adoptert som spedbarn har preget ham, og om en grunnleggende frykt for å bli forlatt av menneskene han elsker.

– Jeg tror min skjebne er å sitte igjen alene, sier han.

Han åpner også opp om en alvorlig psykisk krise med selvmordstanker, søvnmangel og selvdestruktiv atferd. Da han oppsøkte legevakten midt på natten, opplevde han at han ikke ble tatt på alvor fordi han tilsynelatende mestret både jobb og studier.

Omberg forteller også om mobbing i ungdomstiden, drapstrusler, den harde debattkulturen og hvorfor han har skapt en offentlig rolle som skiller seg sterkt fra personen han er privat.

Hvorfor arbeider han nesten hele tiden? Hvorfor har han så vanskelig for å sette grenser? Og hvilken sammenheng er det mellom frykten for å bli forlatt og hans sterke meninger om ekteskap, skilsmisse og barns behov?

Shurika utfordrer ham på motsetningene mellom hans offentlige idealer om styrke og ansvar og den sårbarheten han selv beskriver. Samtalen handler også om hvordan han forsøker å finne større trygghet i seg selv.

Dette er en samtale om mennesket bak meningene – og om sider ved Elias Omberg som sjelden kommer frem i den offentlige debatten.

Bak den selvsikre og kompromissl&oslash;se fasaden skjuler det seg en langt mer s&aring;rbar Elias Omberg enn mange kjenner fra sosiale medier.
Den 23 &aring;r gamle influenseren, samfunnsdebattanten og psykologistudenten er gjest hos Shurika Hansen i en uvanlig personlig samtale om oppvekst, adopsjon, kj&aelig;rlighet, ensomhet og psykisk helse.
Omberg forteller hvordan det &aring; bli adoptert som spedbarn har preget ham, og om en grunnleggende frykt for &aring; bli forlatt av menneskene han elsker.
&ndash; Jeg tror min skjebne er &aring; sitte igjen alene, sier han.
Han &aring;pner ogs&aring; opp om en alvorlig psykisk krise med selvmordstanker, s&oslash;vnmangel og selvdestruktiv atferd. Da han opps&oslash;kte legevakten midt p&aring; natten, opplevde han at han ikke ble tatt p&aring; alvor fordi han tilsynelatende mestret b&aring;de jobb og studier.
Omberg forteller ogs&aring; om mobbing i ungdomstiden, drapstrusler, den harde debattkulturen og hvorfor han har skapt en offentlig rolle som skiller seg sterkt fra personen han er privat.
Hvorfor arbeider han nesten hele tiden? Hvorfor har han s&aring; vanskelig for &aring; sette grenser? Og hvilken sammenheng er det mellom frykten for &aring; bli forlatt og hans sterke meninger om ekteskap, skilsmisse og barns behov?
Shurika utfordrer ham p&aring; motsetningene mellom hans offentlige idealer om styrke og ansvar og den s&aring;rbarheten han selv beskriver. Samtalen handler ogs&aring; om hvordan han fors&oslash;ker &aring; finne st&oslash;rre trygghet i seg selv.
Dette er en samtale om mennesket bak meningene &ndash; og om sider ved Elias Omberg som sjelden kommer frem i den offentlige debatten.

Shu #48 – Elias Omberg: – Jeg tror min skjebne er å sitte igjen alene

Hun vokste opp i et strengt muslimsk miljø i Drammens-området, gikk på flere koranskoler og levde under omfattende religiøs kontroll. Som tenåring brøt hun med familien og islam. I dag lever hun med beskyttet identitet, kode 6, og kan ikke vise ansiktet sitt offentlig.

I denne samtalen med Shurika Hansen forteller den unge kvinnen, som vi kaller «Eileen», om en oppvekst preget av religiøs indoktrinering, sosial kontroll og det hun beskriver som alvorlige overgrep. Hun retter også sterk kritikk mot norske lærere og myndigheter, som hun mener sviktet da hun trengte hjelp.

Men heller ikke livet under norsk beskyttelse har gitt henne friheten hun drømte om.

– Jeg gikk fra et religiøst regime til et norsk regime, sier hun.

Eileen har konvertert til kristendommen og går hardt ut mot islam, integreringspolitikken og det hun mener er norske politikeres manglende vilje til å gripe inn mot religiøs undertrykkelse.

Samtidig nekter hun å la fortiden definere fremtiden. Hun vil ta utdanning, engasjere seg politisk og være et forbilde for andre jenter som ønsker å bryte ut.

En sterk og personlig samtale om religion, frihet, overgrep, svikt og kampen for å bestemme over sitt eget liv.

Hun vokste opp i et strengt muslimsk milj&oslash; i Drammens-omr&aring;det, gikk p&aring; flere koranskoler og levde under omfattende religi&oslash;s kontroll. Som ten&aring;ring br&oslash;t hun med familien og islam. I dag lever hun med beskyttet identitet, kode 6, og kan ikke vise ansiktet sitt offentlig.
I denne samtalen med Shurika Hansen forteller den unge kvinnen, som vi kaller &laquo;Eileen&raquo;, om en oppvekst preget av religi&oslash;s indoktrinering, sosial kontroll og det hun beskriver som alvorlige overgrep. Hun retter ogs&aring; sterk kritikk mot norske l&aelig;rere og myndigheter, som hun mener sviktet da hun trengte hjelp.
Men heller ikke livet under norsk beskyttelse har gitt henne friheten hun dr&oslash;mte om.
&ndash; Jeg gikk fra et religi&oslash;st regime til et norsk regime, sier hun.
Eileen har konvertert til kristendommen og g&aring;r hardt ut mot islam, integreringspolitikken og det hun mener er norske politikeres manglende vilje til &aring; gripe inn mot religi&oslash;s undertrykkelse.
Samtidig nekter hun &aring; la fortiden definere fremtiden. Hun vil ta utdanning, engasjere seg politisk og v&aelig;re et forbilde for andre jenter som &oslash;nsker &aring; bryte ut.
En sterk og personlig samtale om religion, frihet, overgrep, svikt og kampen for &aring; bestemme over sitt eget liv.

Shu #47 – Imamens datter snakker ut – om islam, overgrep og et liv på kode 6

Shu & Lee er tilbake – og denne gangen blir temperaturen betydelig høyere.

I episode 2 har Shurika Hansen og Kevin Lee igjen valgt hver sin sak. Den ene handler om vold, straff og det norske rettssystemet. Den andre om sex, rus, samtykke og en amerikansk sak som har utløst en voldsom debatt.

Som før er konseptet enkelt: Én presenterer saken, den andre utfordrer. Men denne gangen blir uenigheten langt skarpere.

Volden mot russen i Bergen – gjorde politi og rettsvesen jobben sin?

Kevin starter med saken om den unge russen som ble slått og sparket i Bergen 17. mai – en hendelse som ble filmet og spredt bredt i sosiale medier.

Tre personer ble senere dømt, men Kevin har vært i kontakt med familien til den fornærmede og mener det fortsatt står viktige spørsmål ubesvart.

Familien reagerer blant annet på politiets etterforskning og på at saken endte som tilståelsessaker i stedet for en ordinær hovedforhandling. Kevin stiller spørsmål ved om dette gjorde at sentrale sider ved hendelsesforløpet aldri ble ordentlig belyst – blant annet om volden var uprovosert, hva intensjonen til gjerningspersonene var, og om flere kunne hatt et ansvar.

Han retter også kritikk mot at politiet tidlig var opptatt av deling av bilder og kommentarer i sosiale medier, samtidig som familien mente etterforskningen av selve voldshendelsen gikk for sakte.

Shurika er enig i at volden var forkastelig, men utfordrer Kevin på noe annet: Hva skjer med offeret når videoen og bildene av ham deles igjen og igjen?

Hun mener deler av offentligheten brukte hendelsen som ammunisjon i en større innvandringsdebatt – og spør om den unge mannen som faktisk ble utsatt for volden kom i andre rekke.

Kevin mener på sin side at offentligheten rundt saken var nødvendig, og at saken illustrerer noe han oppfatter som en forskjellsbehandling i rettssystemet og samfunnsdebatten.

Dermed utvikler samtalen seg til en større diskusjon:

Når er offentlig eksponering nødvendig for å få rettferdighet – og når blir offeret selv brukt som et middel i en politisk kamp?

Cornell-saken: Når er man for beruset til å samtykke?

I den andre delen tar Shurika opp den såkalte Cornell-saken fra USA.

En ung kvinne deltok på en fest der det ble drukket alkohol og brukt ketamin. Hun hadde seksuell omgang med flere menn i løpet av natten. I etterkant har saken utviklet seg til en omfattende strid om hva som faktisk skjedde – og om kvinnen var i stand til å gi reelt samtykke.

Her blir Shurika og Kevin kraftig uenige.

Shurika mener mennene hadde et selvstendig ansvar for å forstå at en sterkt beruset og ruset kvinne kunne være ute av stand til å samtykke på en forsvarlig måte. Hun reagerer kraftig på argumenter om at kvinnen selv satte seg i situasjonen, og mener rus aldri kan forstås som en invitasjon til seksuell utnyttelse.

Hun trekker også frem meldinger og en chat mellom noen av mennene som hun mener viser en svært problematisk holdning til kvinnen.

Kevin legger på sin side stor vekt på kvinnens tidligere forklaringer og på opplysninger som etter hans syn viser at hun flere ganger kommuniserte ønsker og grenser gjennom natten. Han mener det er problematisk dersom samtykke som ble gitt i øyeblikket senere kan omdefineres til voldtekt.

Shurika er sterkt uenig.

For henne er kjernespørsmålet om en person som er kraftig påvirket av alkohol og narkotika i det hele tatt har nødvendig samtykkekompetanse.

To mennesker kan lese den samme saken, se mange av de samme opplysningene – og likevel komme frem til helt forskjellige vurderinger.

Shu &amp; Lee er tilbake &ndash; og denne gangen blir temperaturen betydelig h&oslash;yere.
I episode 2 har Shurika Hansen og Kevin Lee igjen valgt hver sin sak. Den ene handler om vold, straff og det norske rettssystemet. Den andre om sex, rus, samtykke og en amerikansk sak som har utl&oslash;st en voldsom debatt.
Som f&oslash;r er konseptet enkelt: &Eacute;n presenterer saken, den andre utfordrer. Men denne gangen blir uenigheten langt skarpere.
Volden mot russen i Bergen &ndash; gjorde politi og rettsvesen jobben sin?
Kevin starter med saken om den unge russen som ble sl&aring;tt og sparket i Bergen 17. mai &ndash; en hendelse som ble filmet og spredt bredt i sosiale medier.
Tre personer ble senere d&oslash;mt, men Kevin har v&aelig;rt i kontakt med familien til den forn&aelig;rmede og mener det fortsatt st&aring;r viktige sp&oslash;rsm&aring;l ubesvart.
Familien reagerer blant annet p&aring; politiets etterforskning og p&aring; at saken endte som tilst&aring;elsessaker i stedet for en ordin&aelig;r hovedforhandling. Kevin stiller sp&oslash;rsm&aring;l ved om dette gjorde at sentrale sider ved hendelsesforl&oslash;pet aldri ble ordentlig belyst &ndash; blant annet om volden var uprovosert, hva intensjonen til gjerningspersonene var, og om flere kunne hatt et ansvar.
Han retter ogs&aring; kritikk mot at politiet tidlig var opptatt av deling av bilder og kommentarer i sosiale medier, samtidig som familien mente etterforskningen av selve voldshendelsen gikk for sakte.
Shurika er enig i at volden var forkastelig, men utfordrer Kevin p&aring; noe annet: Hva skjer med offeret n&aring;r videoen og bildene av ham deles igjen og igjen?
Hun mener deler av offentligheten brukte hendelsen som ammunisjon i en st&oslash;rre innvandringsdebatt &ndash; og sp&oslash;r om den unge mannen som faktisk ble utsatt for volden kom i andre rekke.
Kevin mener p&aring; sin side at offentligheten rundt saken var n&oslash;dvendig, og at saken illustrerer noe han oppfatter som en forskjellsbehandling i rettssystemet og samfunnsdebatten.
Dermed utvikler samtalen seg til en st&oslash;rre diskusjon:
N&aring;r er offentlig eksponering n&oslash;dvendig for &aring; f&aring; rettferdighet &ndash; og n&aring;r blir offeret selv brukt som et middel i en politisk kamp?
Cornell-saken: N&aring;r er man for beruset til &aring; samtykke?
I den andre delen tar Shurika opp den s&aring;kalte Cornell-saken fra USA.
En ung kvinne deltok p&aring; en fest der det ble drukket alkohol og brukt ketamin. Hun hadde seksuell omgang med flere menn i l&oslash;pet av natten. I etterkant har saken utviklet seg til en omfattende strid om hva som faktisk skjedde &ndash; og om kvinnen var i stand til &aring; gi reelt samtykke.
Her blir Shurika og Kevin kraftig uenige.
Shurika mener mennene hadde et selvstendig ansvar for &aring; forst&aring; at en sterkt beruset og ruset kvinne kunne v&aelig;re ute av stand til &aring; samtykke p&aring; en forsvarlig m&aring;te. Hun reagerer kraftig p&aring; argumenter om at kvinnen selv satte seg i situasjonen, og mener rus aldri kan forst&aring;s som en invitasjon til seksuell utnyttelse.
Hun trekker ogs&aring; frem meldinger og en chat mellom noen av mennene som hun mener viser en sv&aelig;rt problematisk holdning til kvinnen.
Kevin legger p&aring; sin side stor vekt p&aring; kvinnens tidligere forklaringer og p&aring; opplysninger som etter hans syn viser at hun flere ganger kommuniserte &oslash;nsker og grenser gjennom natten. Han mener det er problematisk dersom samtykke som ble gitt i &oslash;yeblikket senere kan omdefineres til voldtekt.
Shurika er sterkt uenig.
For henne er kjernesp&oslash;rsm&aring;let om en person som er kraftig p&aring;virket av alkohol og narkotika i det hele tatt har n&oslash;dvendig samtykkekompetanse.
To mennesker kan lese den samme saken, se mange av de samme opplysningene &ndash; og likevel komme frem til helt forskjellige vurderinger.

Shu & Lee Ep. 2 – Når er man for full til å samtykke til sex?

Helene Tveiten har på få år bygget opp en stor følgerskare i sosiale medier, der hun skriver om innvandring, kriminalitet, medier og samfunnsutvikling. Samtidig har hun blitt kalt både høyreradikal, Putinist, quisling og spion.

Nå stiller Tveiten i sin første lengre podkastsamtale.

Hos Shurika Hansen forteller hun om hvem hun er bak den omstridte nettprofilen, hvorfor familien flyttet fra Norge til Polen, og hvorfor hun mener norske medier ofte toner ned problemene i samfunnet.

Hun svarer også på kritikken av sitt syn på innvandring og remigrasjon.

– Jeg er ikke imot muslimer, sier Tveiten, som mener Norge bør føre en strengere innvandringspolitikk og spør hvorfor kriminelle som begår ulovlige handlinger skal få bli i landet.

Samtidig forteller hun om den mørkere siden av livet som offentlig samfunnsdebattant. Tveiten sier hun har mottatt grove personangrep og flere alvorlige trusler.

I én melding skal det ha stått:

– Helene Tveiten, det er lov å drepe deg.

Hun forteller også om trusler der noen skal ha beskrevet ytterdøren hennes, og om en melding etter et besøk i Bergen der hun fikk beskjed om å «passe ryggen».

Hvordan påvirker det et menneske å bli utsatt for slike angrep? Hvor går grensen mellom legitim politisk kritikk og demonisering? Og hvem er egentlig Helene Tveiten bak Facebook-profilen og de politiske kontroversene?

Helene Tveiten har p&aring; f&aring; &aring;r bygget opp en stor f&oslash;lgerskare i sosiale medier, der hun skriver om innvandring, kriminalitet, medier og samfunnsutvikling. Samtidig har hun blitt kalt b&aring;de h&oslash;yreradikal, Putinist, quisling og spion.
N&aring; stiller Tveiten i sin f&oslash;rste lengre podkastsamtale.
Hos Shurika Hansen forteller hun om hvem hun er bak den omstridte nettprofilen, hvorfor familien flyttet fra Norge til Polen, og hvorfor hun mener norske medier ofte toner ned problemene i samfunnet.
Hun svarer ogs&aring; p&aring; kritikken av sitt syn p&aring; innvandring og remigrasjon.
&ndash; Jeg er ikke imot muslimer, sier Tveiten, som mener Norge b&oslash;r f&oslash;re en strengere innvandringspolitikk og sp&oslash;r hvorfor kriminelle som beg&aring;r ulovlige handlinger skal f&aring; bli i landet.
Samtidig forteller hun om den m&oslash;rkere siden av livet som offentlig samfunnsdebattant. Tveiten sier hun har mottatt grove personangrep og flere alvorlige trusler.
I &eacute;n melding skal det ha st&aring;tt:
&ndash; Helene Tveiten, det er lov &aring; drepe deg.
Hun forteller ogs&aring; om trusler der noen skal ha beskrevet ytterd&oslash;ren hennes, og om en melding etter et bes&oslash;k i Bergen der hun fikk beskjed om &aring; &laquo;passe ryggen&raquo;.
Hvordan p&aring;virker det et menneske &aring; bli utsatt for slike angrep? Hvor g&aring;r grensen mellom legitim politisk kritikk og demonisering? Og hvem er egentlig Helene Tveiten bak Facebook-profilen og de politiske kontroversene?

Shu #46 – Helene Tveiten svarer kritikerne: – Hva er det som er så fryktelig høyreradikalt?

Shurika Hansen har invitert podkaster Henrik Beckheim og Marielle Leraand, partileder i Fred og Rettferdighet (FOR), til en direkte konfrontasjon om Israel, Palestina, Hamas og krigen i Gaza.

Allerede på det første spørsmålet blir avstanden mellom dem tydelig: Er Hamas en terrororganisasjon?

Leraand svarer nei og omtaler Hamas som en del av den palestinske motstandsbevegelsen. Hun mener også at angrepet 7. oktober 2023 må forstås som del av en palestinsk motstandskamp og som en reaksjon på det hun beskriver som mange år med okkupasjon, fordrivelse og undertrykking.

Beckheim avviser dette på det sterkeste. Han mener Hamas er en terrororganisasjon og viser til drapene på sivile 7. oktober. Han reagerer særlig på Leraands sammenligning mellom palestinsk motstand og den norske motstandskampen under andre verdenskrig.

Debatten blir stadig skarpere.

De to er blant annet dypt uenige om hva som skjedde 7. oktober, om seksuell vold under angrepet, om Hamas bruker sivile som menneskelige skjold, og om Israels krigføring i Gaza kan betegnes som folkemord.

Shurika utfordrer også Leraand på FORs planlagte markering 7. oktober. Leraand forsvarer datoen og sier at markeringen også inkluderer støtte til den palestinske motstandsbevegelsen som Hamas er en del av. Beckheim mener dette innebærer støtte til terror.

Samtalen beveger seg videre til spørsmålet om Israel har rett til å eksistere som dagens stat, muligheten for en én- eller tostatsløsning, israelske bosettinger på Vestbredden og palestinernes rett til en egen stat.

Mot slutten spør Shurika om Israel har gått for langt i Gaza. Leraand svarer at hun mener Israel begår folkemord. Beckheim avviser dette og mener Israel fører krig mot Hamas, ikke mot palestinerne som folk.

Til tross for den harde uenigheten avsluttes samtalen uten at deltakerne forlater debatten.

Se hele samtalen mellom Henrik Beckheim og Marielle Leraand, ledet av Shurika Hansen.

Shurika Hansen har invitert podkaster Henrik Beckheim og Marielle Leraand, partileder i Fred og Rettferdighet (FOR), til en direkte konfrontasjon om Israel, Palestina, Hamas og krigen i Gaza.
Allerede p&aring; det f&oslash;rste sp&oslash;rsm&aring;let blir avstanden mellom dem tydelig: Er Hamas en terrororganisasjon?
Leraand svarer nei og omtaler Hamas som en del av den palestinske motstandsbevegelsen. Hun mener ogs&aring; at angrepet 7. oktober 2023 m&aring; forst&aring;s som del av en palestinsk motstandskamp og som en reaksjon p&aring; det hun beskriver som mange &aring;r med okkupasjon, fordrivelse og undertrykking.
Beckheim avviser dette p&aring; det sterkeste. Han mener Hamas er en terrororganisasjon og viser til drapene p&aring; sivile 7. oktober. Han reagerer s&aelig;rlig p&aring; Leraands sammenligning mellom palestinsk motstand og den norske motstandskampen under andre verdenskrig.
Debatten blir stadig skarpere.
De to er blant annet dypt uenige om hva som skjedde 7. oktober, om seksuell vold under angrepet, om Hamas bruker sivile som menneskelige skjold, og om Israels krigf&oslash;ring i Gaza kan betegnes som folkemord.
Shurika utfordrer ogs&aring; Leraand p&aring; FORs planlagte markering 7. oktober. Leraand forsvarer datoen og sier at markeringen ogs&aring; inkluderer st&oslash;tte til den palestinske motstandsbevegelsen som Hamas er en del av. Beckheim mener dette inneb&aelig;rer st&oslash;tte til terror.
Samtalen beveger seg videre til sp&oslash;rsm&aring;let om Israel har rett til &aring; eksistere som dagens stat, muligheten for en &eacute;n- eller tostatsl&oslash;sning, israelske bosettinger p&aring; Vestbredden og palestinernes rett til en egen stat.
Mot slutten sp&oslash;r Shurika om Israel har g&aring;tt for langt i Gaza. Leraand svarer at hun mener Israel beg&aring;r folkemord. Beckheim avviser dette og mener Israel f&oslash;rer krig mot Hamas, ikke mot palestinerne som folk.
Til tross for den harde uenigheten avsluttes samtalen uten at deltakerne forlater debatten.
Se hele samtalen mellom Henrik Beckheim og Marielle Leraand, ledet av Shurika Hansen.

Shu #45 – Henrik Beckheim og Marielle Leraand – Leraand forsvarer 7. oktober – Beckheim: – Helt absurd

Psykisk vold etterlater ikke nødvendigvis blåmerker. Den kan i stedet få deg til å tvile på din egen hukommelse, virkelighetsoppfatning og verdi.

I denne episoden møter Shurika Hansen Elisabeth Hatlem, grunnlegger av Foreningen Mot Psykisk Vold, foredragsholder og forfatter av boken Et Bedre Liv Etter Psykisk Vold.

Hatlem forteller åpent om egne erfaringer med psykisk vold, om hvordan hun gradvis begynte å tro at det var henne det var noe galt med – og om den største sorgen i livet hennes: at hun i dag ikke har kontakt med barna sine.

– Det er som et hull i hjertet, sier hun.

Samtalen handler også om hvordan psykisk vold kan begynne nesten umerkelig. Hatlem forklarer begreper som lovebombing, gaslighting, traumebånd og fortsettelsesvold, og beskriver hvordan kontroll kan kamufleres som kjærlighet, omsorg og bekymring.

Hva skjer med barn som vokser opp i slike relasjoner? Hvorfor blir noen værende hos mennesker som bryter dem ned? Og hvilke signaler bør man være oppmerksom på når man går inn i et nytt forhold?

Hatlem mener trygghet og ro er viktigere enn intensitet.

– Hvis du føler at du har ekstremt mye sommerfugler i magen, så er ikke det nødvendigvis en god ting.

Hun forteller også hvorfor hun startet Foreningen Mot Psykisk Vold, og hvordan hun har forsøkt å gjøre sine egne erfaringer til noe som kan hjelpe andre.

En åpen samtale om den volden som kan være vanskeligst å se – og om veien tilbake til seg selv.

Psykisk vold etterlater ikke n&oslash;dvendigvis bl&aring;merker. Den kan i stedet f&aring; deg til &aring; tvile p&aring; din egen hukommelse, virkelighetsoppfatning og verdi.
I denne episoden m&oslash;ter Shurika Hansen Elisabeth Hatlem, grunnlegger av Foreningen Mot Psykisk Vold, foredragsholder og forfatter av boken Et Bedre Liv Etter Psykisk Vold.
Hatlem forteller &aring;pent om egne erfaringer med psykisk vold, om hvordan hun gradvis begynte &aring; tro at det var henne det var noe galt med &ndash; og om den st&oslash;rste sorgen i livet hennes: at hun i dag ikke har kontakt med barna sine.
&ndash; Det er som et hull i hjertet, sier hun.
Samtalen handler ogs&aring; om hvordan psykisk vold kan begynne nesten umerkelig. Hatlem forklarer begreper som lovebombing, gaslighting, traumeb&aring;nd og fortsettelsesvold, og beskriver hvordan kontroll kan kamufleres som kj&aelig;rlighet, omsorg og bekymring.
Hva skjer med barn som vokser opp i slike relasjoner? Hvorfor blir noen v&aelig;rende hos mennesker som bryter dem ned? Og hvilke signaler b&oslash;r man v&aelig;re oppmerksom p&aring; n&aring;r man g&aring;r inn i et nytt forhold?
Hatlem mener trygghet og ro er viktigere enn intensitet.
&ndash; Hvis du f&oslash;ler at du har ekstremt mye sommerfugler i magen, s&aring; er ikke det n&oslash;dvendigvis en god ting.
Hun forteller ogs&aring; hvorfor hun startet Foreningen Mot Psykisk Vold, og hvordan hun har fors&oslash;kt &aring; gj&oslash;re sine egne erfaringer til noe som kan hjelpe andre.
En &aring;pen samtale om den volden som kan v&aelig;re vanskeligst &aring; se &ndash; og om veien tilbake til seg selv.

Shu #44 – Elisabeth Hatlem – Lovebombing, gaslighting og traumebånd

Shurika Hansen får denne gangen selskap av Kevin Lee i et helt nytt konsept: Shu & Lee.

Ideen er enkel: Shurika og Kevin velger hver sin sak de mener er verdt å diskutere. Den ene presenterer sitt tema, den andre utfordrer, stiller spørsmål og kommer med sitt perspektiv. Deretter bytter de roller.

To saker. To perspektiver. Og, skal vi dømme etter første episode, betydelig rom for uenighet.

Shurika og Kevin er langt fra enige om alt. Nettopp det er også noe av poenget med Shu & Lee. Ambisjonen er ikke nødvendigvis å komme frem til én fasit, men å gå inn i saker der mennesker kan se svært forskjellig på både fakta, ansvar, moral og hvordan samfunnet bør reagere.

I den første episoden tar de for seg to vanskelige og kontroversielle temaer.

Drepte sine tre barn – hvor går grensen mellom sykdom og ansvar?

Kevin har valgt saken om amerikanske Lindsay Clancy, som har innrømmet at hun drepte sine tre små barn, men der forsvaret mener hun ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig fordi hun var psykotisk da drapene skjedde.

Saken utviklet seg til en omfattende debatt om fødselsdepresjon, psykose, medikamentbruk, behandling og strafferettslig ansvar.

Kevin mener flere forhold rundt hendelsen peker mot planlegging og at Clancy forsto hva hun gjorde. Shurika er langt mindre sikker.

Hun trekker blant annet på egne erfaringer med mennesker med alvorlige psykiske lidelser og peker på hvor vanskelig det kan være for utenforstående å forstå hvordan en person i psykose oppfatter virkeligheten.

Kan et menneske fremstå relativt normalt og samtidig være alvorlig psykotisk?

Hvor mye skal psykisk sykdom bety når retten skal avgjøre ansvar?

Og er fengsel nødvendigvis riktig reaksjon dersom et menneske faktisk var alvorlig sykt da handlingen ble begått?

Diskusjonen utvikler seg også til en bredere uenighet mellom Shurika og Kevin om empati, straff og rettferdighet – og om menn og kvinner noen ganger vurderer slike saker forskjellig.

Kevin reagerer særlig på støtten Clancy har fått fra enkelte kvinner, mens Shurika mener støtten også kan handle om erfaringer med kvinnehelse, fødsler, hormoner og hvor alvorlig psykisk sykdom kan ramme etter at man har fått barn.

Transpersoner, barn og hvor langt hensynet skal gå

Deretter er det Shurikas tur til å legge frem sitt tema.

Hun vil diskutere transpersoner – og særlig spørsmålene som oppstår når barn og unge opplever kjønnsdysfori eller ønsker hormonell behandling.

Shurika og Kevin finner raskt noen områder der de er enige. Begge er skeptiske til at barn skal ta irreversible eller svært omfattende valg om kroppen før de er gamle nok til å forstå konsekvensene fullt ut.

Men derfra blir diskusjonen langt vanskeligere.

Kevin beskriver kjønnsdysfori som noe han mener må forstås som en psykisk tilstand, og stiller spørsmål ved hvor mye av økningen blant unge som kan skyldes kultur, sosiale medier og sosial påvirkning.

Shurika utfordrer ham på om økningen også ganske enkelt kan skyldes at samfunnet har blitt mer åpent, slik at mennesker som tidligere skjulte hvordan de hadde det, nå våger å være åpne.

De diskuterer hormonbehandling, mennesker som senere angrer på en kjønnsendring, sammenhengen mellom kjønnsdysfori og andre psykiske eller nevrologiske utfordringer – og hvor vanskelig det er å vite hva som er riktig behandling for unge mennesker.

Men samtalen handler også om noe langt mer hverdagslig:

Hva gjør man når en elev i en skoleklasse ønsker nytt navn og nye pronomen?

Hvor mye skal resten av klassen forventes å tilpasse seg?

Er det respekt å bruke de ordene et annet menneske ønsker – eller kan det i enkelte tilfeller innebære at man blir bedt om å si noe man selv ikke mener er sant?

Her står Shurika og Kevin igjen på hver sin side av flere av spørsmålene.

Shurika forteller også om egne erfaringer med transpersoner og om hvordan ønsket om å vise respekt noen ganger kan kollidere med behovet for å kunne snakke åpent og naturlig.

Kevin på sin side mener ærlighet er et grunnleggende prinsipp, selv når sannheten skaper ubehag.

Shurika Hansen f&aring;r denne gangen selskap av Kevin Lee i et helt nytt konsept: Shu &amp; Lee.
Ideen er enkel: Shurika og Kevin velger hver sin sak de mener er verdt &aring; diskutere. Den ene presenterer sitt tema, den andre utfordrer, stiller sp&oslash;rsm&aring;l og kommer med sitt perspektiv. Deretter bytter de roller.
To saker. To perspektiver. Og, skal vi d&oslash;mme etter f&oslash;rste episode, betydelig rom for uenighet.
Shurika og Kevin er langt fra enige om alt. Nettopp det er ogs&aring; noe av poenget med Shu &amp; Lee. Ambisjonen er ikke n&oslash;dvendigvis &aring; komme frem til &eacute;n fasit, men &aring; g&aring; inn i saker der mennesker kan se sv&aelig;rt forskjellig p&aring; b&aring;de fakta, ansvar, moral og hvordan samfunnet b&oslash;r reagere.
I den f&oslash;rste episoden tar de for seg to vanskelige og kontroversielle temaer.
Drepte sine tre barn &ndash; hvor g&aring;r grensen mellom sykdom og ansvar?
Kevin har valgt saken om amerikanske Lindsay Clancy, som har innr&oslash;mmet at hun drepte sine tre sm&aring; barn, men der forsvaret mener hun ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig fordi hun var psykotisk da drapene skjedde.
Saken utviklet seg til en omfattende debatt om f&oslash;dselsdepresjon, psykose, medikamentbruk, behandling og strafferettslig ansvar.
Kevin mener flere forhold rundt hendelsen peker mot planlegging og at Clancy forsto hva hun gjorde. Shurika er langt mindre sikker.
Hun trekker blant annet p&aring; egne erfaringer med mennesker med alvorlige psykiske lidelser og peker p&aring; hvor vanskelig det kan v&aelig;re for utenforst&aring;ende &aring; forst&aring; hvordan en person i psykose oppfatter virkeligheten.
Kan et menneske fremst&aring; relativt normalt og samtidig v&aelig;re alvorlig psykotisk?
Hvor mye skal psykisk sykdom bety n&aring;r retten skal avgj&oslash;re ansvar?
Og er fengsel n&oslash;dvendigvis riktig reaksjon dersom et menneske faktisk var alvorlig sykt da handlingen ble beg&aring;tt?
Diskusjonen utvikler seg ogs&aring; til en bredere uenighet mellom Shurika og Kevin om empati, straff og rettferdighet &ndash; og om menn og kvinner noen ganger vurderer slike saker forskjellig.
Kevin reagerer s&aelig;rlig p&aring; st&oslash;tten Clancy har f&aring;tt fra enkelte kvinner, mens Shurika mener st&oslash;tten ogs&aring; kan handle om erfaringer med kvinnehelse, f&oslash;dsler, hormoner og hvor alvorlig psykisk sykdom kan ramme etter at man har f&aring;tt barn.
Transpersoner, barn og hvor langt hensynet skal g&aring;
Deretter er det Shurikas tur til &aring; legge frem sitt tema.
Hun vil diskutere transpersoner &ndash; og s&aelig;rlig sp&oslash;rsm&aring;lene som oppst&aring;r n&aring;r barn og unge opplever kj&oslash;nnsdysfori eller &oslash;nsker hormonell behandling.
Shurika og Kevin finner raskt noen omr&aring;der der de er enige. Begge er skeptiske til at barn skal ta irreversible eller sv&aelig;rt omfattende valg om kroppen f&oslash;r de er gamle nok til &aring; forst&aring; konsekvensene fullt ut.
Men derfra blir diskusjonen langt vanskeligere.
Kevin beskriver kj&oslash;nnsdysfori som noe han mener m&aring; forst&aring;s som en psykisk tilstand, og stiller sp&oslash;rsm&aring;l ved hvor mye av &oslash;kningen blant unge som kan skyldes kultur, sosiale medier og sosial p&aring;virkning.
Shurika utfordrer ham p&aring; om &oslash;kningen ogs&aring; ganske enkelt kan skyldes at samfunnet har blitt mer &aring;pent, slik at mennesker som tidligere skjulte hvordan de hadde det, n&aring; v&aring;ger &aring; v&aelig;re &aring;pne.
De diskuterer hormonbehandling, mennesker som senere angrer p&aring; en kj&oslash;nnsendring, sammenhengen mellom kj&oslash;nnsdysfori og andre psykiske eller nevrologiske utfordringer &ndash; og hvor vanskelig det er &aring; vite hva som er riktig behandling for unge mennesker.
Men samtalen handler ogs&aring; om noe langt mer hverdagslig:
Hva gj&oslash;r man n&aring;r en elev i en skoleklasse &oslash;nsker nytt navn og nye pronomen?
Hvor mye skal resten av klassen forventes &aring; tilpasse seg?
Er det respekt &aring; bruke de ordene et annet menneske &oslash;nsker &ndash; eller kan det i enkelte tilfeller inneb&aelig;re at man blir bedt om &aring; si noe man selv ikke mener er sant?
Her st&aring;r Shurika og Kevin igjen p&aring; hver sin side av flere av sp&oslash;rsm&aring;lene.
Shurika forteller ogs&aring; om egne erfaringer med transpersoner og om hvordan &oslash;nsket om &aring; vise respekt noen ganger kan kollidere med behovet for &aring; kunne snakke &aring;pent og naturlig.
Kevin p&aring; sin side mener &aelig;rlighet er et grunnleggende prinsipp, selv n&aring;r sannheten skaper ubehag.

Shu & Lee Ep. 1 – Drap, psykose og transdebatten

Caroline Kunst Wergeland ble utbrent allerede som 22–23-åring. Det ble starten på en reise gjennom ernæring, gründerskap, blogging og stadig nye spørsmål om hvordan vi egentlig bør leve.

Hos Shurika Hansen forteller Wergeland om hvorfor hun i dag beskriver seg selv som en «fri sjel», og hvorfor hun mener mennesker må bli flinkere til å undersøke ting selv, lytte til egen intuisjon og ta tilbake makten over egne liv.

Samtalen spenner vidt: skjermbruk og barneoppdragelse, kvinner og karriere, kosthold og helse, vaksiner, islamisme, ungdomskriminalitet og tilliten til myndighetene.

Wergeland mener teknologien har løpt fra oss, at barn trenger mer natur og mindre skjerm, og at samfunnet har blitt for opptatt av å fortelle mennesker hvordan de skal leve.

– Jeg er fri fordi jeg ikke lenger er bundet av hva alle andre tenker, sier hun.

Shurika Hansen utfordrer henne også på flere av de mest kontroversielle standpunktene hennes, blant annet synet på vaksiner.

Kan man stille spørsmål ved etablerte sannheter uten å havne i en ny form for skråsikkerhet? Og hvor går grensen mellom å tenke selv og å avvise kunnskap man ikke liker?

Caroline Kunst Wergeland ble utbrent allerede som 22–23-åring. Det ble starten på en reise gjennom ernæring, gründerskap, blogging og stadig nye spørsmål om hvordan vi egentlig bør leve.Hos Shurika Hansen forteller Wergeland om hvorfor hun i dag beskriver seg selv som en «fri sjel», og hvorfor hun mener mennesker må bli flinkere til å undersøke ting selv, lytte til egen intuisjon og ta tilbake makten over egne liv.Samtalen spenner vidt: skjermbruk og barneoppdragelse, kvinner og karriere, kosthold og helse, vaksiner, islamisme, ungdomskriminalitet og tilliten til myndighetene.Wergeland mener teknologien har løpt fra oss, at barn trenger mer natur og mindre skjerm, og at samfunnet har blitt for opptatt av å fortelle mennesker hvordan de skal leve.– Jeg er fri fordi jeg ikke lenger er bundet av hva alle andre tenker, sier hun.Shurika Hansen utfordrer henne også på flere av de mest kontroversielle standpunktene hennes, blant annet synet på vaksiner.Kan man stille spørsmål ved etablerte sannheter uten å havne i en ny form for skråsikkerhet? Og hvor går grensen mellom å tenke selv og å avvise kunnskap man ikke liker?

Shu #43 med Caroline Kunst Wergeland – Jeg er ikke lenger bundet av hva andre tenker

Shu er podkasten der Shurika Hansen tar opp det folk egentlig tenker på – men som få snakker om.

Shu

Social links:

Follow the podcast:

52 clip(s)