Aldri har Fremskrittspartiet vært større på målingene. Og sjelden har et parti behøvd å gjøre mindre for å komme dit.

Det siste er Trond Birkedals påstand. Han ledet Fremskrittspartiets Ungdom i seks år og satt i moderpartiets sentralstyre. I dag er han kommunikasjonsrådgiver i Stavanger og politisk kommentator i nettavisen Vestlendingen. Mens Frp måles til over 30 prosent, advarer han mot å geniforklare partiet. Slik han leser tallene, lever Frp først og fremst av konkurrentenes ulykke. Et sted må velgerne gå.

Ulykken har adresse i Høyre. I vår var partiet selv med på å kutte drivstoffavgiftene. I august kalte Ine Eriksen Søreide det uansvarlig å forlenge kuttet. Birkedal finner verken logikk, strategi eller taktikk i det. Hvorfor er det et opposisjonsparti uten makt over statsbudsjettet som må svare for dieselprisen, mens finansministeren går fri? Han kaller det selvpisking.

Forklaringen hans begynner hos Erna Solberg. I 22 år var hun Høyres ubestridte soldronning, og i de årene, hevder Birkedal, fantes det ikke noe politisk verksted i partiet. Nå er lokket tatt av trykkokeren.

Så til vinneren. Hvorfor går kvinner, unge og byfolk til et parti som aldri har vært kjent for myke verdier? Hvorfor har rasismestempelet sluttet å virke? Birkedal mener Frps ivrigste kritikere gjør partiet en tjeneste, og han har et lite flatterende navn på dem.

Ubehagelig for Frp blir det først mot slutten. Birkedal sammenligner Siv Jensen og Sylvi Listhaug, og finner en forskjell som ikke synes på målingene. Jensen bygget et bredt lag og en lojalitet som holdt da det stormet. Listhaug står, slik han ser det, nokså alene i front. Det snakkes om det i partiet, hevder han, men ikke til henne.

Neste høst er det kommunevalg. Da kan Frp gjøre sitt beste lokalvalg noensinne og likevel se ut som en taper. Birkedal forklarer hvorfor.

Og hva skjer med Listhaug den dagen pilene snur?