En stortingsrepresentant fra Rødt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for å håne den — for å forsvare den.

Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange år har overlatt det åndelige terrenget til andre. Det burde alene være nok til å vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg å være KrFs unge høyrekonservative stortingsrepresentant, gjør det noe nær eksplosivt.

Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet Sosialistenes guide til Bibelen — en bok som i løpet av få dager har fått teologer, tabloider og kommentariatet til å snakke om det samme på samme tid. Mot henne sitter Joel Ystebø, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg å være langt mer enn postnummer.

Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de færreste lenger tar i sin munn: mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forstått som en konkurrerende gud — et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter å bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gjør alt — kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden — til en vare. Ystebø nikker. Og ikke bare høflig.

Underveis presser Ness begge på det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug må svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ystebø må forklare hvorfor unge høyrekonservative menn i økende grad later til å ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.

Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For når Marhaug forsøker å forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan være frigjørende — fordi en autoritet over alle mennesker også gjør alle like under den — er det ikke lenger åpenbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for høyresiden. Distinksjonene begynner å skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas — to noe ulike versjoner av Jesu mest berømte preken — får plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner ånden i det hele tatt?