Han visste at han kom til å tape. Han valgte likevel å la millioner dø.

Det finnes en forestilling om Adolf Hitler i krigens siste fase som en mann fanget av sine egne vrangforestillinger — en galning, løsrevet fra virkeligheten, ute av stand til å se det uunngåelige. Førsteamanuensis Anders G. Kjøstvedt ved OsloMet tilbyr noe langt mer ubehagelig: at Hitler tidvis så situasjonen med full klarhet — og valgte katastrofen med åpne øyne.

Kjøstvedt er blant Norges skarpeste stemmer på nazi-Tysklands historie, forfatter av den kritikerroste Det tredje rike, og en historiker som kombinerer analytisk presisjon med evnen til å gjøre det ugjennomsiktige menneskelig. I del seks av Hitler-serien tar han oss med inn i rikets siste to år — fra kollapsen ved Stalingrad i februar 1943, da Paulus' sjette armé overga seg og illusjonen om seier begynte å revne, til de siste timene i Führerbunkeren under Berlin.

Underveis stiller de spørsmålet som ikke lar seg riste av seg: Hva hadde skjedd om bomben 20. juli 1944 hadde truffet? Attentatet — utført av Claus von Stauffenberg og en krets av offiserer fra Preussens eldste militærfamilier — kom nærmere suksess enn historien gjerne innrømmer. Valkyrie-planen var gjennomtenkt, kuppmakerne hadde maktmidlene, og en forhandlingsfred med Vesten var ikke utenkelig. En tilfeldighet — et massivt bord, en koffert plassert litt feil — endret alt.

Men det er ikke bomben som er episodens egentlige brennpunkt. Det er det som skjer etter. Attentatet styrker Hitlers overbevisning om sin egen ufeilbarlighet. Han rydder bort "de råtne eplene" og griper krigsledelsen med fornyet fanatisme. Og mens den røde armé smelter seg gjennom det som en gang var tysk territorium, og bybefolkningen i sine dagbøker skriver om frykten for jødenes hevn — et makabelt vitnesbyrd om at forbrytelsene var en åpen hemmelighet — velger Hitler noe ingen rasjonell statsleder ville valgt.

Han lar sine egne gå til grunne.

Kjøstvedt beskriver en mann som på 56 år, medisinsk forfalt og pumpa full av narkotiske stoffer, vandrer som et spøkelse gjennom Führerbunkeren — og likevel holder fast på to absolutte krav: ingen kapitulasjon, og ingen tiltak for å beskytte sivilbefolkningen. For de hadde ikke vist seg sterke nok. Det er her episoden stiller sitt egentlige spørsmål — ikke om galskap, men om noe kjøligere og vanskeligere å forholde seg til.

Hva er det vi egentlig snakker om, når vi snakker om Hitler?