Jakten på det borgerlig fortsetter. Er det farlig å snakke om «folket»? Og fortjener «elitene» kritikk? Vi diskuterer også det som er en stor motsetning i dagens politikk, det er motsetningen mellom de som opplever at de er usynlige, og vreden mot dem som har glemt dem bort. Og viktigere: hvordan plasserer borgerligheten seg her? Skulle ikke den være folkelig?