John Locke kalles ofte «liberalismens far». Samtidig regnes han gjerne som en brobygger mellom en teologisk verdensforståelse og den sekulære fornuften som skulle prege opplysningstiden. For Locke var det liberale samfunnet mer enn bare et praktisk forsvar mot maktmisbruk – det var et jordisk speilbilde av en guddommelig orden. Mens mange brukte teologi for å rettferdiggjøre kongers absolutte makt, snudde Locke på det hele: Han mente at Guds vilje ikke var underkastelse, men frihet. Der andre så Guds autoritet som et argument for lydighet, så Locke den som et grunnlag for å beskytte individet og holde makten i sjakk.