 

Influensa og woke har mer til felles enn du tror. Begge følger samme kurve: Smitten sprer seg, når en topp, og dør ut når nok mennesker er blitt immune. Det er i hvert fall regnestykket til Trond Andresen.

 

Andresen er kybernetiker – kybernetikk er læren om styring og tilbakekobling, slik en termostat skrur ovnen opp og ned etter temperaturen i rommet – og har brukt et yrkesliv ved NTNU på matematiske modeller av alt fra fly til kraftsystemer. De samme modellene brukes på epidemier. I denne samtalen bruker han dem på bølgen som skylte over Vesten fra rundt 2014: Black Lives Matter, MeToo, transdebatten, klimaopprøret og det han kaller innvandringsromantikken. Alt dette er, slik han leser det, én epidemi med flere varianter.

 

Poenget hans er ikke at sakene var dårlige. Tvert imot: Kampen mot rasisme, kvinneundertrykking og forakt for homofile var prisverdig. Men bølgen muterte. Idealistene ble organisasjoner, organisasjonene fikk statsstøtte, og til slutt ble bevegelsen en slags statsreligion – med lover som regulerer hva du kan si, og et språk der «mor» blir «fødeforelder». Der kirken en gang tuktet folket, mener Andresen, gjør woke jobben for dagens makthavere.

 

Så kommer det virkelig ubehagelige spørsmålet: Hvem tjener på å holde smitten i live? Andresen peker på storkapitalen. Konsernene forsto, hevder han, at en befolkning som krangler om kjønn og flagg, ikke krangler om penger og makt. Slik ble kulturkrigen finansiert.

 

Her skiller gjest og vert lag. Andresen ser tegn på immunitet: Næringslivet forlater regnbueflagget, «defund the police» er dødt, og folk er rett og slett møkkalei. Ness ser et virus som muterer og finner nye former – kravet om å tøyle sosiale medier er det siste.

 

Underveis: Solsjenitsyns fortelling om mannen som sluttet å klappe for Stalin, hvorfor teknologene aldri ble smittet, hva Amos Oz visste om fanatikere, og hvorfor en venstreradikaler og en høyreliberalist plutselig er enige om det meste.

 

Er woke over, eller bare i dvale? Andresen og Ness svarer ulikt. Men neste gang alle rundt deg reiser seg for å klappe, vet du hva du skal gjøre.

 

&nbsp;
Influensa og woke har mer til felles enn du tror. Begge f&oslash;lger samme kurve: Smitten sprer seg, n&aring;r en topp, og d&oslash;r ut n&aring;r nok mennesker er blitt immune. Det er i hvert fall regnestykket til Trond Andresen.
&nbsp;
Andresen er kybernetiker &ndash; kybernetikk er l&aelig;ren om styring og tilbakekobling, slik en termostat skrur ovnen opp og ned etter temperaturen i rommet &ndash; og har brukt et yrkesliv ved NTNU p&aring; matematiske modeller av alt fra fly til kraftsystemer. De samme modellene brukes p&aring; epidemier. I denne samtalen bruker han dem p&aring; b&oslash;lgen som skylte over Vesten fra rundt 2014: Black Lives Matter, MeToo, transdebatten, klimaoppr&oslash;ret og det han kaller innvandringsromantikken. Alt dette er, slik han leser det, &eacute;n epidemi med flere varianter.
&nbsp;
Poenget hans er ikke at sakene var d&aring;rlige. Tvert imot: Kampen mot rasisme, kvinneundertrykking og forakt for homofile var prisverdig. Men b&oslash;lgen muterte. Idealistene ble organisasjoner, organisasjonene fikk statsst&oslash;tte, og til slutt ble bevegelsen en slags statsreligion &ndash; med lover som regulerer hva du kan si, og et spr&aring;k der &laquo;mor&raquo; blir &laquo;f&oslash;deforelder&raquo;. Der kirken en gang tuktet folket, mener Andresen, gj&oslash;r woke jobben for dagens makthavere.
&nbsp;
S&aring; kommer det virkelig ubehagelige sp&oslash;rsm&aring;let: Hvem tjener p&aring; &aring; holde smitten i live? Andresen peker p&aring; storkapitalen. Konsernene forsto, hevder han, at en befolkning som krangler om kj&oslash;nn og flagg, ikke krangler om penger og makt. Slik ble kulturkrigen finansiert.
&nbsp;
Her skiller gjest og vert lag. Andresen ser tegn p&aring; immunitet: N&aelig;ringslivet forlater regnbueflagget, &laquo;defund the police&raquo; er d&oslash;dt, og folk er rett og slett m&oslash;kkalei. Ness ser et virus som muterer og finner nye former &ndash; kravet om &aring; t&oslash;yle sosiale medier er det siste.
&nbsp;
Underveis: Solsjenitsyns fortelling om mannen som sluttet &aring; klappe for Stalin, hvorfor teknologene aldri ble smittet, hva Amos Oz visste om fanatikere, og hvorfor en venstreradikaler og en h&oslash;yreliberalist plutselig er enige om det meste.
&nbsp;
Er woke over, eller bare i dvale? Andresen og Ness svarer ulikt. Men neste gang alle rundt deg reiser seg for &aring; klappe, vet du hva du skal gj&oslash;re.
&nbsp;

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi.

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.
For annonsering: info@modernemedia.no

Ness

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi. 

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.&nbsp;
For annonsering: info@modernemedia.no