Hva skjedde egentlig med norsk strøm – og hvorfor har Statkraft tjent enorme summer samtidig som milliardene forsvinner ut igjen?

I denne samtalen møter Ole André Hagen programleder Ole Asbjørn Ness til en grundig gjennomgang av norsk kraftpolitikk, Statkrafts investeringer og konsekvensene for husholdninger og industri.

Hagen forklarer hvordan Norge gikk fra lave og stabile strømpriser til et nivå nær europeiske priser – og hvorfor dette ikke skyldes mangel på kraft, men politiske valg.

– Norge produserer rundt 150 TWh, men bruker bare 80. Likevel har vi fått høye priser, sier han.

Samtalen går også i dybden på:
Hvordan eksportkablene endret det norske kraftmarkedet
Hvorfor Statkraft har investert titalls milliarder i utlandet
Svak avkastning og store nedskrivninger
Vindkraftens økonomiske utfordringer
Presset mot norsk kraftkrevende industri
Hvorfor mer kraftutbygging ikke nødvendigvis gir lavere priser

Hva skjedde egentlig med norsk str&oslash;m &ndash; og hvorfor har Statkraft tjent enorme summer samtidig som milliardene forsvinner ut igjen?
I denne samtalen m&oslash;ter Ole Andr&eacute; Hagen programleder Ole Asbj&oslash;rn Ness til en grundig gjennomgang av norsk kraftpolitikk, Statkrafts investeringer og konsekvensene for husholdninger og industri.
Hagen forklarer hvordan Norge gikk fra lave og stabile str&oslash;mpriser til et niv&aring; n&aelig;r europeiske priser &ndash; og hvorfor dette ikke skyldes mangel p&aring; kraft, men politiske valg.
&ndash; Norge produserer rundt 150 TWh, men bruker bare 80. Likevel har vi f&aring;tt h&oslash;ye priser, sier han.
Samtalen g&aring;r ogs&aring; i dybden p&aring;:
<ul>
<li>Hvordan eksportkablene endret det norske kraftmarkedet</li>
<li>Hvorfor Statkraft har investert titalls milliarder i utlandet</li>
<li>Svak avkastning og store nedskrivninger</li>
<li>Vindkraftens &oslash;konomiske utfordringer</li>
<li>Presset mot norsk kraftkrevende industri</li>
<li>Hvorfor mer kraftutbygging ikke n&oslash;dvendigvis gir lavere priser</li>
</ul>

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi.

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.
For annonsering: info@modernemedia.no

Ness

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi. 

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.&nbsp;
For annonsering: info@modernemedia.no

Ness 402 med Ole Andre Hagen – Statkraft sløser bort pengene våre

Ordføreren som vil sparke 10 000 statsansatte Det er nesten en lov i norsk politikk: ingen vinner valg på å si at de skal kutte. Velgerne straffer den som vil ta noe fra dem, og belønner den som lover mer. Slik er det. Eller slik var det, inntil en høyrepolitiker fra Bodø snudde logikken på hodet — og gjorde Høyres beste valg i byens historie ved å love det motsatte.

Odd Emil Ingebrigtsen, ordfører i Nordlands fylkeshovedstad, gikk til valg på et budskap få strateger ville anbefale: kommunens økonomi var i fritt fall, det måtte kuttes, og skoler kom til å legges ned. Velgerne ga ham flertall. Han kuttet deretter 5 prosent av årsverkene — 170 stillinger — uten å røre én ansatt innen skole eller eldreomsorg. Og likevel: Bodø ligger fortsatt blant landets ti beste kommuner på tjenestekvalitet i Kommunebarometeret, den årlige kåringen som måler alt fra vannkvalitet til sysselsetting.

Nå mener han at oppskriften kan brukes på Norge. På Høyres landsmøte i mars fikk han partiets nye linje vedtatt: 5 prosent kutt i statlig bemanning. Det betyr rundt ti tusen årsverk. Det betyr syv–åtte milliarder kroner i året. Og det betyr — om han har rett — at hele forestillingen om at Norge har bygget en offentlig sektor i akkurat den størrelsen vi trenger, faller i grus.

I samtalen med Ole Asbjørn Ness forteller Ingebrigtsen hvordan han gjorde det. Hvordan han håndterte motstanderne — det han med et nordnorsk uttrykk kaller surkuker: folk som klager uten å levere et eneste forslag. Hvordan han brukte krisen som brekkstang, etter prinsippet never waste a good crisis. Og hvorfor hovedstadens elite, etter hans vurdering, ikke vil ta inn over seg at hvert nytt direktorat og hver nye sjekkliste — en byggesaksbehandler i Bodø må krysse av 115 punkter per sak — gjør oss fattigere, ikke rikere.

Han kommer fra familiebedrift med dårlig råd, der moren jaget kemneren fra døra. Han har vært skipsministerens høyre hånd og snudd bedrifter i krise. Og han har en uvanlig nøktern mistanke om at Norge, det rikeste landet i verden, lider av nøyaktig det moren hans advarte mot: vi er blitt litt for bortskjemt. Vi tør ikke ta de upopulære beslutningene. Vi overlater regningen til neste generasjon.

Men det er først når Ness presser ham på det egentlige innenrikspolitiske spørsmålet — hvorfor da bare 5 prosent, hva er det egentlig som hindrer en hel nasjon i å gjøre det Bodø har klart — at det blir tydelig hvor radikalt forslaget faktisk er.

Kanskje er den norske velferdsstaten ikke for lite finansiert. Kanskje er den bare for stor til å fungere.

Hør hvorfor en ordfører fra Salten tror han har sett løsningen — før resten av landet har forstått at det er et problem.

Ordf&oslash;reren som vil sparke 10 000 statsansatte Det er nesten en lov i norsk politikk: ingen vinner valg p&aring; &aring; si at de skal kutte. Velgerne straffer den som vil ta noe fra dem, og bel&oslash;nner den som lover mer. Slik er det. Eller slik var det, inntil en h&oslash;yrepolitiker fra Bod&oslash; snudde logikken p&aring; hodet &mdash; og gjorde H&oslash;yres beste valg i byens historie ved &aring; love det motsatte.
Odd Emil Ingebrigtsen, ordf&oslash;rer i Nordlands fylkeshovedstad, gikk til valg p&aring; et budskap f&aring; strateger ville anbefale: kommunens &oslash;konomi var i fritt fall, det m&aring;tte kuttes, og skoler kom til &aring; legges ned. Velgerne ga ham flertall. Han kuttet deretter 5 prosent av &aring;rsverkene &mdash; 170 stillinger &mdash; uten &aring; r&oslash;re &eacute;n ansatt innen skole eller eldreomsorg. Og likevel: Bod&oslash; ligger fortsatt blant landets ti beste kommuner p&aring; tjenestekvalitet i Kommunebarometeret, den &aring;rlige k&aring;ringen som m&aring;ler alt fra vannkvalitet til sysselsetting.
N&aring; mener han at oppskriften kan brukes p&aring; Norge. P&aring; H&oslash;yres landsm&oslash;te i mars fikk han partiets nye linje vedtatt: 5 prosent kutt i statlig bemanning. Det betyr rundt ti tusen &aring;rsverk. Det betyr syv&ndash;&aring;tte milliarder kroner i &aring;ret. Og det betyr &mdash; om han har rett &mdash; at hele forestillingen om at Norge har bygget en offentlig sektor i akkurat den st&oslash;rrelsen vi trenger, faller i grus.
I samtalen med Ole Asbj&oslash;rn Ness forteller Ingebrigtsen hvordan han gjorde det. Hvordan han h&aring;ndterte motstanderne &mdash; det han med et nordnorsk uttrykk kaller surkuker: folk som klager uten &aring; levere et eneste forslag. Hvordan han brukte krisen som brekkstang, etter prinsippet never waste a good crisis. Og hvorfor hovedstadens elite, etter hans vurdering, ikke vil ta inn over seg at hvert nytt direktorat og hver nye sjekkliste &mdash; en byggesaksbehandler i Bod&oslash; m&aring; krysse av 115 punkter per sak &mdash; gj&oslash;r oss fattigere, ikke rikere.
Han kommer fra familiebedrift med d&aring;rlig r&aring;d, der moren jaget kemneren fra d&oslash;ra. Han har v&aelig;rt skipsministerens h&oslash;yre h&aring;nd og snudd bedrifter i krise. Og han har en uvanlig n&oslash;ktern mistanke om at Norge, det rikeste landet i verden, lider av n&oslash;yaktig det moren hans advarte mot: vi er blitt litt for bortskjemt. Vi t&oslash;r ikke ta de upopul&aelig;re beslutningene. Vi overlater regningen til neste generasjon.
Men det er f&oslash;rst n&aring;r Ness presser ham p&aring; det egentlige innenrikspolitiske sp&oslash;rsm&aring;let &mdash; hvorfor da bare 5 prosent, hva er det egentlig som hindrer en hel nasjon i &aring; gj&oslash;re det Bod&oslash; har klart &mdash; at det blir tydelig hvor radikalt forslaget faktisk er.
Kanskje er den norske velferdsstaten ikke for lite finansiert. Kanskje er den bare for stor til &aring; fungere.
H&oslash;r hvorfor en ordf&oslash;rer fra Salten tror han har sett l&oslash;sningen &mdash; f&oslash;r resten av landet har forst&aring;tt at det er et problem.

Ness 452 med Odd Emil Ingebrigtsen – Ordføreren som vil sparke 10 000 statsansatte

En stortingsrepresentant fra Rødt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for å håne den — for å forsvare den. 



Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange år har overlatt det åndelige terrenget til andre. Det burde alene være nok til å vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg å være KrFs unge høyrekonservative stortingsrepresentant, gjør det noe nær eksplosivt.



Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet Sosialistenes guide til Bibelen — en bok som i løpet av få dager har fått teologer, tabloider og kommentariatet til å snakke om det samme på samme tid. Mot henne sitter Joel Ystebø, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg å være langt mer enn postnummer.



Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de færreste lenger tar i sin munn: mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forstått som en konkurrerende gud — et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter å bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gjør alt — kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden — til en vare. Ystebø nikker. Og ikke bare høflig.



Underveis presser Ness begge på det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug må svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ystebø må forklare hvorfor unge høyrekonservative menn i økende grad later til å ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.



Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For når Marhaug forsøker å forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan være frigjørende — fordi en autoritet over alle mennesker også gjør alle like under den — er det ikke lenger åpenbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for høyresiden. Distinksjonene begynner å skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas — to noe ulike versjoner av Jesu mest berømte preken — får plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner ånden i det hele tatt?

En stortingsrepresentant fra R&oslash;dt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for &aring; h&aring;ne den &mdash; for &aring; forsvare den. 
 
Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange &aring;r har overlatt det &aring;ndelige terrenget til andre. Det burde alene v&aelig;re nok til &aring; vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg &aring; v&aelig;re KrFs unge h&oslash;yrekonservative stortingsrepresentant, gj&oslash;r det noe n&aelig;r eksplosivt.
 
Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for R&oslash;dt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet&nbsp;Sosialistenes guide til Bibelen&nbsp;&mdash; en bok som i l&oslash;pet av f&aring; dager har f&aring;tt teologer, tabloider og kommentariatet til &aring; snakke om det samme p&aring; samme tid. Mot henne sitter Joel Ysteb&oslash;, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg &aring; v&aelig;re langt mer enn postnummer.
 
Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de f&aelig;rreste lenger tar i sin munn:&nbsp;mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forst&aring;tt som en konkurrerende gud &mdash; et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter &aring; bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gj&oslash;r alt &mdash; kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden &mdash; til en vare. Ysteb&oslash; nikker. Og ikke bare h&oslash;flig.
 
Underveis presser Ness begge p&aring; det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug m&aring; svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ysteb&oslash; m&aring; forklare hvorfor unge h&oslash;yrekonservative menn i &oslash;kende grad later til &aring; ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller&nbsp;crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.
 
Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For n&aring;r Marhaug fors&oslash;ker &aring; forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan v&aelig;re&nbsp;frigj&oslash;rende&nbsp;&mdash; fordi en autoritet over alle mennesker ogs&aring; gj&oslash;r alle like under den &mdash; er det ikke lenger &aring;penbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for h&oslash;yresiden. Distinksjonene begynner &aring; skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas &mdash; to noe ulike versjoner av Jesu mest ber&oslash;mte preken &mdash; f&aring;r plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner&nbsp;&aring;nden&nbsp;i det hele tatt?

Ness 451 med Joel Ystebø og Sofie Marhaug – Når kommunisten og den kristenkonservative blir enige

Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel være ute av stand til å pusse bort en eneste ripe.Det er bildet Jarle Aabø tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall — departementer, partier, tilsyn, regjeringer — men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.

Med seg i studio har Ole Asbjørn Ness Jarle Aabø — journalist, kriserådgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.

Podkasten er også en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag 28. mai. 

Samtalen åpner med en byggesøknad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykelønn i et halvt år, og ender et sted hvor de færreste samfunnsdebattanter trives særlig lenge: ved spørsmålet om hvorfor venstresiden i Norge så systematisk mistror dem som skaper verdier.

Underveis demonteres merkelappen ytre høyre — et stempel som i praksis fungerer som en debattens nødbrems — og Kirsten Bergstø får en behandling som er like presis som den er ubehagelig å bivåne.

Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Spørsmålet han stiller — nesten i forbifarten — er hva som skjer når et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.

Det er her episoden løfter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke først og fremst er hat, men et behov for å fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som — om man følger den til endes — forklarer hvorfor jødehatet trives like godt på Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.

Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel v&aelig;re ute av stand til &aring; pusse bort en eneste ripe. Det er bildet Jarle Aab&oslash; tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall &mdash; departementer, partier, tilsyn, regjeringer &mdash; men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.
Med seg i studio har Ole Asbj&oslash;rn Ness Jarle Aab&oslash; &mdash; journalist, kriser&aring;dgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.
<a href="https://www.parkbiografen.no/beckheimness">Podkasten er ogs&aring; en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag </a>28. mai. 
Samtalen &aring;pner med en bygges&oslash;knad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykel&oslash;nn i et halvt &aring;r, og ender et sted hvor de f&aelig;rreste samfunnsdebattanter trives s&aelig;rlig lenge: ved sp&oslash;rsm&aring;let om hvorfor venstresiden i Norge s&aring; systematisk mistror dem som skaper verdier.
Underveis demonteres merkelappen ytre h&oslash;yre &mdash; et stempel som i praksis fungerer som en debattens n&oslash;dbrems &mdash; og Kirsten Bergst&oslash; f&aring;r en behandling som er like presis som den er ubehagelig &aring; biv&aring;ne.
Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Sp&oslash;rsm&aring;let han stiller &mdash; nesten i forbifarten &mdash; er hva som skjer n&aring;r et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.
Det er her episoden l&oslash;fter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke f&oslash;rst og fremst er hat, men et behov for &aring; fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som &mdash; om man f&oslash;lger den til endes &mdash; forklarer hvorfor j&oslash;dehatet trives like godt p&aring; Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.

Ness 402 med Ole Andre Hagen – Statkraft sløser bort pengene våre

In 1 playlist(s)

Ness

Social links

Follow podcast

Recent clips