Hva skjedde egentlig med norsk strøm – og hvorfor har Statkraft tjent enorme summer samtidig som milliardene forsvinner ut igjen?

I denne samtalen møter Ole André Hagen programleder Ole Asbjørn Ness til en grundig gjennomgang av norsk kraftpolitikk, Statkrafts investeringer og konsekvensene for husholdninger og industri.

Hagen forklarer hvordan Norge gikk fra lave og stabile strømpriser til et nivå nær europeiske priser – og hvorfor dette ikke skyldes mangel på kraft, men politiske valg.

– Norge produserer rundt 150 TWh, men bruker bare 80. Likevel har vi fått høye priser, sier han.

Samtalen går også i dybden på:
Hvordan eksportkablene endret det norske kraftmarkedet
Hvorfor Statkraft har investert titalls milliarder i utlandet
Svak avkastning og store nedskrivninger
Vindkraftens økonomiske utfordringer
Presset mot norsk kraftkrevende industri
Hvorfor mer kraftutbygging ikke nødvendigvis gir lavere priser

Hva skjedde egentlig med norsk str&oslash;m &ndash; og hvorfor har Statkraft tjent enorme summer samtidig som milliardene forsvinner ut igjen?
I denne samtalen m&oslash;ter Ole Andr&eacute; Hagen programleder Ole Asbj&oslash;rn Ness til en grundig gjennomgang av norsk kraftpolitikk, Statkrafts investeringer og konsekvensene for husholdninger og industri.
Hagen forklarer hvordan Norge gikk fra lave og stabile str&oslash;mpriser til et niv&aring; n&aelig;r europeiske priser &ndash; og hvorfor dette ikke skyldes mangel p&aring; kraft, men politiske valg.
&ndash; Norge produserer rundt 150 TWh, men bruker bare 80. Likevel har vi f&aring;tt h&oslash;ye priser, sier han.
Samtalen g&aring;r ogs&aring; i dybden p&aring;:
<ul>
<li>Hvordan eksportkablene endret det norske kraftmarkedet</li>
<li>Hvorfor Statkraft har investert titalls milliarder i utlandet</li>
<li>Svak avkastning og store nedskrivninger</li>
<li>Vindkraftens &oslash;konomiske utfordringer</li>
<li>Presset mot norsk kraftkrevende industri</li>
<li>Hvorfor mer kraftutbygging ikke n&oslash;dvendigvis gir lavere priser</li>
</ul>

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi.

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.
For annonsering: info@modernemedia.no

Ness

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi. 

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.&nbsp;
For annonsering: info@modernemedia.no

Ness 402 med Ole Andre Hagen – Statkraft sløser bort pengene våre

En stortingsrepresentant fra Rødt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for å håne den — for å forsvare den. 



Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange år har overlatt det åndelige terrenget til andre. Det burde alene være nok til å vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg å være KrFs unge høyrekonservative stortingsrepresentant, gjør det noe nær eksplosivt.



Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for Rødt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet Sosialistenes guide til Bibelen — en bok som i løpet av få dager har fått teologer, tabloider og kommentariatet til å snakke om det samme på samme tid. Mot henne sitter Joel Ystebø, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg å være langt mer enn postnummer.



Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de færreste lenger tar i sin munn: mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forstått som en konkurrerende gud — et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter å bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gjør alt — kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden — til en vare. Ystebø nikker. Og ikke bare høflig.



Underveis presser Ness begge på det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug må svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ystebø må forklare hvorfor unge høyrekonservative menn i økende grad later til å ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.



Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For når Marhaug forsøker å forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan være frigjørende — fordi en autoritet over alle mennesker også gjør alle like under den — er det ikke lenger åpenbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for høyresiden. Distinksjonene begynner å skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas — to noe ulike versjoner av Jesu mest berømte preken — får plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner ånden i det hele tatt?

En stortingsrepresentant fra R&oslash;dt har skrevet bok om Bibelen. Ikke for &aring; h&aring;ne den &mdash; for &aring; forsvare den. 
 
Hun mener Skriften er radikal, antikapitalistisk og dypt skeptisk til rikdom, og at venstresiden i altfor mange &aring;r har overlatt det &aring;ndelige terrenget til andre. Det burde alene v&aelig;re nok til &aring; vekke oppsikt. At hennes mest sympatiske samtalepartner viser seg &aring; v&aelig;re KrFs unge h&oslash;yrekonservative stortingsrepresentant, gj&oslash;r det noe n&aelig;r eksplosivt.
 
Sofie Marhaug, stortingsrepresentant for R&oslash;dt fra Hordaland, har sammen med partikollega Mimir Kristjansson skrevet&nbsp;Sosialistenes guide til Bibelen&nbsp;&mdash; en bok som i l&oslash;pet av f&aring; dager har f&aring;tt teologer, tabloider og kommentariatet til &aring; snakke om det samme p&aring; samme tid. Mot henne sitter Joel Ysteb&oslash;, KrF-representant fra samme fylke, av flere omtalt som Stortingets mest konservative mann. Det de har til felles, viser seg &aring; v&aelig;re langt mer enn postnummer.
 
Samtalen kretser rundt et bibelsk begrep de f&aelig;rreste lenger tar i sin munn:&nbsp;mammon. Den greske betegnelsen for rikdom forst&aring;tt som en konkurrerende gud &mdash; et alternativ til den ekte. Marhaug mener venstresiden i sin iver etter &aring; bekjempe kirken har oversett at deres egentlige motstander er noe ganske annet enn troen: det er kulturen som gj&oslash;r alt &mdash; kvinnekroppen, oppmerksomheten, naturen, tiden &mdash; til en vare. Ysteb&oslash; nikker. Og ikke bare h&oslash;flig.
 
Underveis presser Ness begge p&aring; det som er mest ubehagelig for sin egen leir. Marhaug m&aring; svare for venstresidens historiske, og av og til regelrette, forakt for kristen tro. Ysteb&oslash; m&aring; forklare hvorfor unge h&oslash;yrekonservative menn i &oslash;kende grad later til &aring; ha byttet ut Bibelen med jag etter penger, status og det han selv kaller&nbsp;crypto bros-estetikk. De svarer. Og de svarer skarpt.
 
Men det er der samtalen tar sin merkeligste vending. For n&aring;r Marhaug fors&oslash;ker &aring; forklare hvorfor Gud som autoritet faktisk kan v&aelig;re&nbsp;frigj&oslash;rende&nbsp;&mdash; fordi en autoritet over alle mennesker ogs&aring; gj&oslash;r alle like under den &mdash; er det ikke lenger &aring;penbart hvem som taler for venstresiden, og hvem som taler for h&oslash;yresiden. Distinksjonene begynner &aring; skli. Saligprisningene i Matteus og Lukas &mdash; to noe ulike versjoner av Jesu mest ber&oslash;mte preken &mdash; f&aring;r plutselig politisk sprengkraft. Hvem er egentlig de fattige? Og hva betyr det at Lukas, til forskjell fra Matteus, ikke nevner&nbsp;&aring;nden&nbsp;i det hele tatt?

Ness 451 med Joel Ystebø og Sofie Marhaug – Når kommunisten og den kristenkonservative blir enige

Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel være ute av stand til å pusse bort en eneste ripe.Det er bildet Jarle Aabø tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall — departementer, partier, tilsyn, regjeringer — men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.

Med seg i studio har Ole Asbjørn Ness Jarle Aabø — journalist, kriserådgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.

Podkasten er også en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag 28. mai. 

Samtalen åpner med en byggesøknad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykelønn i et halvt år, og ender et sted hvor de færreste samfunnsdebattanter trives særlig lenge: ved spørsmålet om hvorfor venstresiden i Norge så systematisk mistror dem som skaper verdier.

Underveis demonteres merkelappen ytre høyre — et stempel som i praksis fungerer som en debattens nødbrems — og Kirsten Bergstø får en behandling som er like presis som den er ubehagelig å bivåne.

Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Spørsmålet han stiller — nesten i forbifarten — er hva som skjer når et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.

Det er her episoden løfter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke først og fremst er hat, men et behov for å fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som — om man følger den til endes — forklarer hvorfor jødehatet trives like godt på Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.

Et land kan eie alle de riktige maskinene og likevel v&aelig;re ute av stand til &aring; pusse bort en eneste ripe. Det er bildet Jarle Aab&oslash; tegner opp tidlig i denne episoden av Ness: Norge har slipemaskiner i hopetall &mdash; departementer, partier, tilsyn, regjeringer &mdash; men slipepapiret er for lengst slitt bort. Resultatet er en offentlighet som roterer rundt sin egen akse mens gulvet under fortsatt er humpete.
Med seg i studio har Ole Asbj&oslash;rn Ness Jarle Aab&oslash; &mdash; journalist, kriser&aring;dgiver og en av landets mest erfarne stemmer i krysset mellom presse og makt. Ved siden av ham sitter Henrik Bechheim, fotograf og podkaster, hvis rolige stemme har den uvanen at den lander analyser akkurat der man ikke venter dem.
<a href="https://www.parkbiografen.no/beckheimness">Podkasten er ogs&aring; en introduksjon av liveshowet trioen skal holde i Parkbiografen i Skien torsdag </a>28. mai. 
Samtalen &aring;pner med en bygges&oslash;knad som tar 900 dager, snor seg via en kebabsjappe i Vinje som plutselig skal forskuttere sykel&oslash;nn i et halvt &aring;r, og ender et sted hvor de f&aelig;rreste samfunnsdebattanter trives s&aelig;rlig lenge: ved sp&oslash;rsm&aring;let om hvorfor venstresiden i Norge s&aring; systematisk mistror dem som skaper verdier.
Underveis demonteres merkelappen ytre h&oslash;yre &mdash; et stempel som i praksis fungerer som en debattens n&oslash;dbrems &mdash; og Kirsten Bergst&oslash; f&aring;r en behandling som er like presis som den er ubehagelig &aring; biv&aring;ne.
Men midtveis henter Ness ned et redskap fra logikkens verkstedshylle: moteksempelet. I filosofien er et moteksempel den ene svarte svanen som velter hele teorien om at alle svaner er hvite. Sp&oslash;rsm&aring;let han stiller &mdash; nesten i forbifarten &mdash; er hva som skjer n&aring;r et helt folk fungerer som et levende moteksempel mot ideologi etter ideologi. Mot Hitlers raseteorier. Mot sosialismens offerlogikk. Mot islams teologi. Mot janteloven. Mot den uuttalte forestillingen om at den undertrykte aldri kan ta feil.
Det er her episoden l&oslash;fter seg fra dagsaktuell irritasjon til noe atskillig mer urovekkende: en hypotese om at antisemittismen i sin kjerne ikke f&oslash;rst og fremst er hat, men et behov for &aring; fjerne data som ikke passer inn i regnestykket. En tanke som &mdash; om man f&oslash;lger den til endes &mdash; forklarer hvorfor j&oslash;dehatet trives like godt p&aring; Bondi Beach, i Brooklyn, i Brussel, og i en bystyresal i Oslo.

Ness 450 med Henrik Beckheim og Jarle Aabø – Når slipemaskinene mangler papir

To ting skjedde forrige uken som burde stått på forsiden av alle aviser. 



I Beijing løftet Xi Jinping for første gang i moderne diplomatisk historie frem det som tidligere var strengt tabu i møter mellom supermaktene — Taiwan, amerikanske våpensalg, og en åpen advarsel om konsekvensene av feilkalkuleringer, rett i ansiktet på Donald Trump, foran kamera. Samme uke sa Jonas Gahr Støre at han fortsatt tror på en konkurs batterifabrikk.



Er vi på vei til 3. verdenskrig omgitt av idioter?



Helge Lurås er tidligere etterretningsoffiser og nå ansvarlig redaktør av iNyheter — en av svært få norske stemmer med faktisk bakgrunn fra etterretningsverdenen.



I denne episoden møter Lurås podkaster Ole Asbjørn Ness til en samtale som beveger seg fra Genèves diplomatispråk til oljedepotene i den persiske gulfen — og ender opp i det norske politiske systemet, der den samme dysfunksjonaliteten vi ser internasjonalt speiler seg i det små. Xi Jinping brukte begrepet «Thukydidesfellen» — historikeren Thukydides' observasjon om at når en oppadstigende makt truer den etablerte, ender det oftest i krig. Lurås spør om Xi faktisk trodde det var klokt å vise så stor selvtillit akkurat nå. Svaret er like fascinerende som det er urovekkende.



Hormuzstredet er fortsatt stengt. Seks millioner fat olje daglig begynner å forsvinne fra verdensmarkedet. Ukraina-krigen er en demografisk asymmetrisk utmattelseskrig uten synlig slutt, der begge parter kverner videre. Ingen trekker seg. Trump antyder taktiske virkemidler ingen vil sette navn på høyt. Og Kina? Kina sitter rolig i baksetet og venter.



Hjemme i Norge har Jonas Gahr Støre fortsatt tro på batterifabrikken. En 113-sentral som ikke forstår hva som skjer i telefonen, blir løsningen å ringe kunstig intelligens. Etterutdanningssystemet er blitt en runddans mellom NAV og arbeidsgivere som aldri hadde tenkt å ansette noen. Lurås og Ness stiller spørsmålet som sjelden stilles i norsk offentlighet: hva er egentlig forskjellen på en supermakt som mangler en utveistrategi og et oljerikt land som mangler kriseforståelse?



Kanskje ingen ting. Kanskje det er akkurat det som er poenget.

To ting skjedde forrige uken som burde st&aring;tt p&aring; forsiden av alle aviser. 
 
I Beijing l&oslash;ftet Xi Jinping for f&oslash;rste gang i moderne diplomatisk historie frem det som tidligere var strengt tabu i m&oslash;ter mellom supermaktene &mdash; Taiwan, amerikanske v&aring;pensalg, og en &aring;pen advarsel om konsekvensene av feilkalkuleringer, rett i ansiktet p&aring; Donald Trump, foran kamera. Samme uke sa Jonas Gahr St&oslash;re at han fortsatt tror p&aring; en konkurs batterifabrikk.
 
Er vi p&aring; vei til 3. verdenskrig omgitt av idioter?
 
Helge Lur&aring;s er tidligere etterretningsoffiser og n&aring; ansvarlig redakt&oslash;r av iNyheter &mdash; en av sv&aelig;rt f&aring; norske stemmer med faktisk bakgrunn fra etterretningsverdenen.
 
I denne episoden m&oslash;ter Lur&aring;s podkaster Ole Asbj&oslash;rn Ness til en samtale som beveger seg fra Gen&egrave;ves diplomatispr&aring;k til oljedepotene i den persiske gulfen &mdash; og ender opp i det norske politiske systemet, der den samme dysfunksjonaliteten vi ser internasjonalt speiler seg i det sm&aring;. Xi Jinping brukte begrepet &laquo;Thukydidesfellen&raquo; &mdash; historikeren Thukydides' observasjon om at n&aring;r en oppadstigende makt truer den etablerte, ender det oftest i krig. Lur&aring;s sp&oslash;r om Xi faktisk trodde det var klokt &aring; vise s&aring; stor selvtillit akkurat n&aring;. Svaret er like fascinerende som det er urovekkende.
 
Hormuzstredet er fortsatt stengt. Seks millioner fat olje daglig begynner &aring; forsvinne fra verdensmarkedet. Ukraina-krigen er en demografisk asymmetrisk utmattelseskrig uten synlig slutt, der begge parter kverner videre. Ingen trekker seg. Trump antyder taktiske virkemidler ingen vil sette navn p&aring; h&oslash;yt. Og Kina? Kina sitter rolig i baksetet og venter.
 
Hjemme i Norge har Jonas Gahr St&oslash;re fortsatt tro p&aring; batterifabrikken. En 113-sentral som ikke forst&aring;r hva som skjer i telefonen, blir l&oslash;sningen &aring; ringe kunstig intelligens. Etterutdanningssystemet er blitt en runddans mellom NAV og arbeidsgivere som aldri hadde tenkt &aring; ansette noen. Lur&aring;s og Ness stiller sp&oslash;rsm&aring;let som sjelden stilles i norsk offentlighet: hva er egentlig forskjellen p&aring; en supermakt som mangler en utveistrategi og et oljerikt land som mangler kriseforst&aring;else?
 
Kanskje ingen ting. Kanskje det er akkurat det som er poenget.

Ness 402 med Ole Andre Hagen – Statkraft sløser bort pengene våre

In 1 playlist(s)

Ness

Social links

Follow podcast

Recent clips