Han visste at han kom til å tape. Han valgte likevel å la millioner dø.

Det finnes en forestilling om Adolf Hitler i krigens siste fase som en mann fanget av sine egne vrangforestillinger — en galning, løsrevet fra virkeligheten, ute av stand til å se det uunngåelige. Førsteamanuensis Anders G. Kjøstvedt ved OsloMet tilbyr noe langt mer ubehagelig: at Hitler tidvis så situasjonen med full klarhet — og valgte katastrofen med åpne øyne.

Kjøstvedt er blant Norges skarpeste stemmer på nazi-Tysklands historie, forfatter av den kritikerroste Det tredje rike, og en historiker som kombinerer analytisk presisjon med evnen til å gjøre det ugjennomsiktige menneskelig. I del seks av Hitler-serien tar han oss med inn i rikets siste to år — fra kollapsen ved Stalingrad i februar 1943, da Paulus' sjette armé overga seg og illusjonen om seier begynte å revne, til de siste timene i Führerbunkeren under Berlin.

Underveis stiller de spørsmålet som ikke lar seg riste av seg: Hva hadde skjedd om bomben 20. juli 1944 hadde truffet? Attentatet — utført av Claus von Stauffenberg og en krets av offiserer fra Preussens eldste militærfamilier — kom nærmere suksess enn historien gjerne innrømmer. Valkyrie-planen var gjennomtenkt, kuppmakerne hadde maktmidlene, og en forhandlingsfred med Vesten var ikke utenkelig. En tilfeldighet — et massivt bord, en koffert plassert litt feil — endret alt.

Men det er ikke bomben som er episodens egentlige brennpunkt. Det er det som skjer etter. Attentatet styrker Hitlers overbevisning om sin egen ufeilbarlighet. Han rydder bort "de råtne eplene" og griper krigsledelsen med fornyet fanatisme. Og mens den røde armé smelter seg gjennom det som en gang var tysk territorium, og bybefolkningen i sine dagbøker skriver om frykten for jødenes hevn — et makabelt vitnesbyrd om at forbrytelsene var en åpen hemmelighet — velger Hitler noe ingen rasjonell statsleder ville valgt.

Han lar sine egne gå til grunne.

Kjøstvedt beskriver en mann som på 56 år, medisinsk forfalt og pumpa full av narkotiske stoffer, vandrer som et spøkelse gjennom Führerbunkeren — og likevel holder fast på to absolutte krav: ingen kapitulasjon, og ingen tiltak for å beskytte sivilbefolkningen. For de hadde ikke vist seg sterke nok. Det er her episoden stiller sitt egentlige spørsmål — ikke om galskap, men om noe kjøligere og vanskeligere å forholde seg til.

Hva er det vi egentlig snakker om, når vi snakker om Hitler?

Han visste at han kom til &aring; tape. Han valgte likevel &aring; la millioner d&oslash;.
Det finnes en forestilling om Adolf Hitler i krigens siste fase som en mann fanget av sine egne vrangforestillinger &mdash; en galning, l&oslash;srevet fra virkeligheten, ute av stand til &aring; se det uunng&aring;elige. F&oslash;rsteamanuensis Anders G. Kj&oslash;stvedt ved OsloMet tilbyr noe langt mer ubehagelig: at Hitler tidvis s&aring; situasjonen med full klarhet &mdash; og valgte katastrofen med &aring;pne &oslash;yne.
Kj&oslash;stvedt er blant Norges skarpeste stemmer p&aring; nazi-Tysklands historie, forfatter av den kritikerroste Det tredje rike, og en historiker som kombinerer analytisk presisjon med evnen til &aring; gj&oslash;re det ugjennomsiktige menneskelig. I del seks av Hitler-serien tar han oss med inn i rikets siste to &aring;r &mdash; fra kollapsen ved Stalingrad i februar 1943, da Paulus' sjette arm&eacute; overga seg og illusjonen om seier begynte &aring; revne, til de siste timene i F&uuml;hrerbunkeren under Berlin.
Underveis stiller de sp&oslash;rsm&aring;let som ikke lar seg riste av seg: Hva hadde skjedd om bomben 20. juli 1944 hadde truffet? Attentatet &mdash; utf&oslash;rt av Claus von Stauffenberg og en krets av offiserer fra Preussens eldste milit&aelig;rfamilier &mdash; kom n&aelig;rmere suksess enn historien gjerne innr&oslash;mmer. Valkyrie-planen var gjennomtenkt, kuppmakerne hadde maktmidlene, og en forhandlingsfred med Vesten var ikke utenkelig. En tilfeldighet &mdash; et massivt bord, en koffert plassert litt feil &mdash; endret alt.
Men det er ikke bomben som er episodens egentlige brennpunkt. Det er det som skjer etter. Attentatet styrker Hitlers overbevisning om sin egen ufeilbarlighet. Han rydder bort "de r&aring;tne eplene" og griper krigsledelsen med fornyet fanatisme. Og mens den r&oslash;de arm&eacute; smelter seg gjennom det som en gang var tysk territorium, og bybefolkningen i sine dagb&oslash;ker skriver om frykten for j&oslash;denes hevn &mdash; et makabelt vitnesbyrd om at forbrytelsene var en &aring;pen hemmelighet &mdash; velger Hitler noe ingen rasjonell statsleder ville valgt.
Han lar sine egne g&aring; til grunne.
Kj&oslash;stvedt beskriver en mann som p&aring; 56 &aring;r, medisinsk forfalt og pumpa full av narkotiske stoffer, vandrer som et sp&oslash;kelse gjennom F&uuml;hrerbunkeren &mdash; og likevel holder fast p&aring; to absolutte krav: ingen kapitulasjon, og ingen tiltak for &aring; beskytte sivilbefolkningen. For de hadde ikke vist seg sterke nok. Det er her episoden stiller sitt egentlige sp&oslash;rsm&aring;l &mdash; ikke om galskap, men om noe kj&oslash;ligere og vanskeligere &aring; forholde seg til.
Hva er det vi egentlig snakker om, n&aring;r vi snakker om Hitler?

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi.

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.
For annonsering: info@modernemedia.no

Ness

Ett tema, én gjest. Og den frittalende, løse kanonen Ole Asbjørn Ness. Forfatteren og komikeren hater tåkeprat, men elsker politikk og økonomi. 

For annonsering: info@modernemedia.no

Ett tema, &eacute;n gjest. Og den frittalende, l&oslash;se kanonen Ole Asbj&oslash;rn Ness. Forfatteren og komikeren hater t&aring;keprat, men elsker politikk og &oslash;konomi.&nbsp;
For annonsering: info@modernemedia.no