Odysseen / The Odyssey: Ole Asbjørn Ness og Elin Ørjasæter har sett sommerens største kinosuksess hver for seg, og triller ulikt. Ørjasæter lander på fire. Ness gir fem for filmen han koste seg med, og full slakt for gjengivelsen; den er etter hans syn ikke i nærheten av å være riktig på noe punkt.

Innvendingen hans er ikke at Nolan tar seg friheter, men hvilke. Der originalen gir oss antikkens største luring, nærmere mafiaboss enn martyr, gir filmen oss en plaget mann med posttraumatisk stress. De syv årene som Kalypsos elsker er blitt fangenskap. Sexen, som Ness mener diktet drypper av, er borte. Og når Odyssevs kommer hjem, henger han tolv av husets tjenestekvinner, mens Matt Damon nøyer seg med å hysje på den gamle barnepiken han i diktverket truer med å drepe.

Ørjasæter drar i motsatt retning. Bråket om rollebesetningen avfeier hun kontant; den som krever troskap mot Homer, får forlange gammelgresk også. Hennes egen innvending er skarpere, for hos Homer velger Odyssevs den aldrende, dødelige Penelope fremfor evig ungdom, mens ingen eldes hos Nolan. Som arbeidslivsforsker leser hun dessuten hjemreisen som en ledelsesfiasko, med mytteri ulmende i mannskapet. Sterkest truffet ble hun likevel av hunden Argos: tjue års venting, ett siste logr.

Underveis kommer også monoteismens gave, den gylne regel plassert tusen år for tidlig, og hvorfor Iliaden hører hjemme ved siden av The Wire og Sopranos.